Da jeg vokste opp, hadde vi enda mødre som var hjemme. Noen av oss hadde en bestemor, tante man kunne gå til etter skolen, var mor i jobb. En som passet på at leksene var gjort, før man kunne leke. Vi får ikke den tiden tilbake.

Bo glede/bolyst og trygghet søker vel de fleste? Barnehager, nærskole, jobb og tilgang til boliger. I dag er samfunnet basert på at begge jobber. Gode lokale helsetjenester er vel også det mange vurderer. Skaper det bolyst? Når det utlyses 14 % stilling i for eksempel helsetjenesten? Og det må kjempes om, å få jobbe heltid. Husleie/leilighetsprisene er på 8 til 11-12 tusen kroner pr måned.

Er du enslig forsørger, har du ikke muligheten til å komme deg inn på leie- eller kjøpemarkedet. Vi ser ventelister hos fysioterapeuter, hos psykologer, psykiater, sprengte lister hos førstelinjetjenere, rus- og psykiatritjenesten.

Flere unge sliter med psykiske problemer. Skolehelsesøster er kanskje kun tilgjengelig noen dager i uken. Og slik jeg har forstått det, så har de også stor pågang. Det er også skolelege tilknyttet denne tverrfaglige tjenesten. Noen mener at det også bør være psykolog og fysioterapeut tilknyttet denne tjenesten.

Våre politikere sentralt sier det skal lønne seg å jobbe. Når CP-rammede Guri Anne Egge blir intervjuet av NRK 19. desember 2022 (endret 23. desember 2022 kl. 20:31). Og hun forteller at hun for første gang siden hun ble uføretrygdet, nå har klart å få seg en full stilling med jobb. Og har fått en bedre økonomi å rutte med. Hun blir da belønnet med et tilbakebetaling krav for månedene januar til og med mars. Og politikerne våre står fast på at det skal lønne seg å kunne jobbe ved siden av uføretrygd.

Et annet problem er at bedrifter ikke vil ansette de som kan jobbe litt, må ha lite eller mye tilrettelegging. En slik tilrettelegging kan også bli en belastning, om hen er kommuneansatt eller privat. Det er også de som bruker lengere tid på å kunne jobbe litt eller stå i jobb. Her bør politikerne jobbe aktivt med å få bort stigma rundt for eksempel psykiske sykdom.

En arbeidsgiver som sier hen ikke kan jobbe innen helse. Da har vi ikke jobb til hen. Eller at personen har på helseutfordringer, og det sies at hen ikke bør jobbe med mennesker. Muskel- og skjelettplager gir oss null muligheter til å ha hen i jobb. NAV har visstnok økonomiske insentiver? Som skal gi arbeidsgiver muligheten til å ansette noen med helseutfordringer. Og bli oppfordret til å ikke fortelle om psykiske lidelser til en arbeidsgiver er også noe noen har opplevet.

Kommentarer om at du kan sitte på dataen hele dagen og kommentere på sosiale medier. Noen ligger faktisk i senga/sofaen der de er på sosiale medier og kommenterer.

Kafé kan hen gå på, men ikke jobbe. Kanskje har denne personen fått en utfordring av sin psykolog eller psykiater. Å gå på kafé nettopp for å utfordre sine angstproblematikk. NAV oppfordrer alle til å ha et sosialt liv, møte gamle kolleger, møte venner/venninner. Fastlege, spesialister, fysioterapeut og NAV/NAV-legers rolle rundt dette er et komplisert tema ved vurderingen av arbeidsmulighet, uføregrad og eventuelle tilrettelegginger. Som er for mye til å skulle gå inn på her.

Krig, forfølgelse av de som er i opposisjon til sitt lands myndigheter, kan ha fysisk og psykiske problemer på grunn av dette. Er det slik at kommunen må sette tak på hvor mange de kan ta imot? For at ikke skole, arbeidsplasser og helsetjenester skal bli overbelastet?

Å, nå merker ung som gammel at det kan være tungt å leve i dyrtiden. Leve på Mastercarden noen måneder for å få det til å gå rundt en måned til en annen. Det er også en stor belastning. Dette vil også skape bekymringer og muligens psykiske problemer på sikt. Mange står nå i matkø. De som leverer ut matposer sier de har økt pågang. Og noen av oss leste om at NAV visstnok oppfordret noen å gå dit i køen.

Vi har en fantastisk hjemmetjeneste som muliggjør at eldre kan bo lengre hjemme enn før. Pasienten er sykere, har større behov for pleie og omsorg. Ryggskade i rullestol må bo på sykehjem. Fordi det mangler tilrettelegging i hjemmet.

Men vi ser at helsepersonell kuttes det ned på. Og vi har en «stoppeklokke» som bestemmer hvor lang tid de har tilgjengelig hos hver pasient. Pleietyngden blir større for den ansatte. Og at kriteriene for en sykehjemsplass er blitt større.

Kanskje er vi for godtroende, gir vår stemmeseddel til partier som ikke får påvirket sine moderpartier? Hvis aviser ikke tør å granske, være kritisk over ting som påvirker vårt liv og samfunn, for at de blir klaget inn til pressens faglige utvalg eller Kringkastingsrådet. Og at innholdet blir «er dette årets første hvitveis?» Da er vi på ville veier.

Helge Mikkelsen