Opprettelsen av staten Israel er kanskje det største identitetspolitiske eksperimentet som er gjennomført i verden. Et grusomt eksempel på identitetspolitikkens farlige konsekvenser. Med bakgrunn i århundrede med undertrykking, og ikke minst holocaust under siste verdenskrig, var dette et forsøk på å rette opp historisk urettferdighet med en politisk beslutning som fikk katastrofale følger for de som bodde i området. Til og med Norge hadde undertrykkende restriksjon for jødisk innvandring til landet, som ble opphevet i 1851. Allerede ved opprettelsen av Israel ble store grupper mennesker fordrevet fra sine hjem og har i 76 år bodd i flyktningeleirer. At palestinerne som hadde mistet mye av sine landområder var imot den israelske staten og ville ha den bort, ble oppfattet som en farlig trussel. Befolkningen hadde jo vært utsatt for holocaust og vesten sørget derfor å forsyne Israel med en mengde moderne våpen. Norge hjalp til slik at de fikk utviklet atomvåpen som eneste land i regionen. Israel har derfor vært helt overlegne i alle væpnede konflikter i området. Vestlig økonomisk støtte gjorde dem også til et av de rikeste landene i området.
Landets totale militære overlegenhet har tydeligvis ført til at de har sett muligheten til å ta enda flere landområder fra palestinerne. Siden 1967 har de okkupert store deler av Vestbredden og Golanhøydene. Det ser ikke ut til å stoppe der, stadig jager nybygger, med støtte fra egen regjering, palestinere bort fra sine eiendommer både på Vestbredden og i Jerusalem og statsministeren vil utvide grensene helt til Jordanelven.
Det mest sjokkerende er å se den jødiske befolkningens oppslutning om denne herskerpolitikken. De velger de mest ytterliggående politikerne og fyller gatene med demonstranter som krever død over Palestinerne. Er det noen som ønsker å kritisere denne politikken trekkes holocaust-kortet, tidligere undertrykking rettferdiggjør alle politiske handlinger i dag.
Med undring må en konstatere at et folk som har opplevd stor urettferdighet i tidligere tider, har utviklet en selvforståelse som overgår et hvert herrefolk. Drepes 10 israelske barn er det en selvfølge at Israel kan drepe 10.000 palestinske barn, i tillegg holdes deres foreldre som har overlevd i leirer hvor de må kjempe for mat og medisiner. De kan drepe andre lands innbygger rundt om i hele verden også i Norge, uten at noen vestlige land løfter en finger for å stoppe det.
Disse identitetspolitiske feilvurderingene må stoppe. Sjøl ikke 7. oktober kan rettferdiggjøre de forferdelige handlingene som palestinerne nå blir utsatt for. Heldigvis er det ut til at det er en folkelig opinion i verden som begynner å ta til motmæle ovenfor denne politikken. Både FN og menneskerettsdomstolen har kommet med klare uttalelser mot Israels krigsforbrytelser. Noen land kaller det som foregår i Gaza for folkemord. I Amerika, som er Israels viktigste støttespiller, ser vi at unge mennesker protesterer mot USA sin sterke støtte. Det er dessverre enda en ytterliggående kristen lobby som venter på «Armageddon» i Jerusalem og konservative jøder som fremdeles er sterk nok til å presse amerikanske presidenter.
Ole Simonsen
