Selv om både Are Suhr og fruen Gerd Aina Søderholm er jaktinteressert, er dem utad ikke veldig opptatt av forvaltning eller jaktkvoter. Men begge har sine meninger, selv om de er mest opptatte av det dem selv kan gjøre noe med, og hva som for dem er en god jaktopplevelse. Og det er ikke å fylle rypesekken.

Are er imidlertid klar på at selv om det i fjor var veldig mye ryper på sine plasser, med en dagskvote på seks fugler, var det nok ikke forsvarlig å ta ut dette overalt.

– Slik er det i år også. Selv om dagskvoten er redusert til fire ryper bør man ikke stresse for å fylle kvoten. Dette mens man i gode år kan skyte det man ønsker uten at det er fare for bestanden.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Mye ryper i vinter

– Jeg har nesten aldri sett så mye ryper som det var i vinter. Det krydde overalt, da om man var i Stilla, på Sennalandet eller på Hatter. Men hvor er dem nå? spør Are, og svarer selv;– Noe har skjedd, for rypene er borte, og sånn kan naturen være. Slikt har vi også opplevd tidligere, sier han.

– Du mener det blir en under middels sesong?
– Vel, jeg tror ingen kan regne med å finne fugler over alt, og derfor blir det feil å ta ut kvoten i dårlige områder – det er ensbetydende med å redusere bestanden. Mens det i andre områder med mer fugl kan det tåles så inderlig vel å ta ut kvoten, klargjør den erfarne jegeren.

Are mener at de ansvarlig i Finnmarkseiendommen (FeFo) gjør så godt dem kan med å fastsette kvotene. Han sier samtidig at rypetelling er en vanskelig jobb, og det er noe mange jegere har en mening om.

– Men slik det telles i dag gir det jegerne en pekepinn på hva de blir møtt med, og det vil alltid være utfordrende å få kvotene nøyaktig.

Are er også av den oppfatning at det naturlig er flere forhold som er avgjørende og som gjør det vanskelig å få en god og nøyaktig rypetelling.

– Først må nevnes at det er mange hunder som brukes under telling, og disse har naturlig nok varierende ferdigheter. Det er det ene, men vel så viktige er andre naturlige forhold som vær og vind, og når på forsesongen telling utføres.

– Flott at det tas ut predatorer

– Det som er bra er at FeFo gjør en del for å forsøke å opprettholde rypebestanden med blant annet å honorere de som jakter rev. Dette har tatt tid, men FeFo er på gli med noe der. For bakkerugende fugler er predatorer, som reven, en stor trussel. Etter min mening er også reingjerdene en utfordring for rypebestanden.

Are og fru Gerd jakter ryper med hunder og da med en hund løs, mens den andre er fast. Og så byttes det hele tiden.

– Det er naturopplevelsen som er viktig, ikke det å fylle kvoten  

Are Suhr

Når vi spør Are om hva som er favoritthunderasen skratter han godt, og svarer at det bare finnes én Idun Ketchup.

– For oss er det engelsk setter som gjelder. Jeg har hatt pointer, og det er også gode hunder. Men jeg har funnet ut at for oss passer det best med engelsk setter.

Naturopplevelser viktig

Gerd forteller om en opplev- else da hun og en venninne var på jakttrening på fjellet.

– Da hunden tok stand gikk jeg opp til han, og da kom også steggen mot oss. Jeg tenkte «hva er det som skjer», og steggen kom så nært at jeg måtte koble hunden fast slik at den ikke skulle hoppe fram og ta rypesteggen. Når jeg deretter forsøkte å jage steggen bort, fløy den et lite stykke, og gikk videre bakerst i flokken. Stolt og fin kikket steggen bak seg, mot oss, mens han gikk videre med hele rypeflokken foran seg. En skikkelig naturopplevelse som man aldri glemmer, sier Gerd.

– Har dere noen favorittområder til rypejakt?
– Vi jakter mye i Kautokeino kommune, og har startet jakta ved Bidjovagge i mange år. Men etter hvert ble det mye jegere der, og bestanden gikk ned. Nå holder vi til på Indre riksvei og bor på Šuššjávri Fjellstue. Der koser vi oss. Vi parkerer bobilen på utsiden, og har tilgang på alle fasiliteter.

Are forteller at han og kona kun jakter på høsten, og som regel bare den første måneden etter jaktstart.

– Vi er ikke ute etter et enormt utbytte, og det å fylle rypesekken. Det er ikke det som teller. Vi feller en og annen rype for hundene, det gjør vi, men like viktig er det å få tatt gode bilder av hund i stand. Men når den første måneden etter jaktstart er over, pakker vi ned alt som heter børser og jaktutstyr. Da er jakta over for vår del.

Som leserne skjønner er Are og fruen Gerd ingen trussel for rypebestanden, og dem skyter sjelden dagskvoten, eller sesongkvoten i løpet av jakttiden, og i den forbindelse har Are litt kritikk til FeFo.

– Slik det var i fjor kunne hver av oss lovlig skyte 50 ryper i løpet av sesongen. Dette tallet er i år 40 ryper. Det blir i overkant, og ingen har behov for så mange ryper, klargjør Are.

– Det har blitt mer og mer slik at folk jakter for naturopplevelsen, og ikke for å fylle fryseboksen. Det må vi kunne si, og slik er det også i fuglehundmiljøet, som jeg kjenner godt. Det er ikke det jakta handler om. Rypemiddag blir det en til to ganger i året, og sånn har det blitt, sier Gerd og Are.

– Hvordan ble du jaktinteressert, Are?
– Det var nabogutten på Aronnes, Jan Edmund Suhr, som fikk meg til å begynne med rypejakt. Jeg var egentlig ikke veldig interessert, men til slutt ble jeg med på jakt. Vi var totalt fire som gikk i lag ved Leirbotnvann. Bror til Jan Edmund var med, og han hadde en god jakthund. Det jeg opplevde på den turen var avgjørende. Måten hunden jobbet på i terrenget ble jeg veldig fasinert over, og da jeg i tillegg klarte å felle en rype selv, var jeg egentlig solgt. Dette var i 1982, og i 1983 kjøpte jeg min første hund, en engelsksetter-valp, sier Are.

– Har du noen gode råd til nye jegere?
– Jeg er ikke slik at jeg gir råd i tide og utide, men dersom jeg skal komme med en formaning, må det handle om skytevåpen. Der kan man ikke være forsiktig nok, og dersom det jaktes med hund, går man aldri med ladd børse. Slike ting er forferdelig viktig, og kan ikke gjentas ofte nok. Det får bli mitt råd, avslutter Are Suhr, før han ønsker alle en god jaktopplevelse.