Til den det måtte angå. Etter at jeg ble syk har det blitt mye tid alene – tid til å tenke og tid til å prøve å forstå.
Jeg innrømmer glatt at et liv på sidelinjen er vanskelig og at å mestre sykdom er langt mere krevende enn å gå til jobb. Å framsnakke det lokale NAV kontoret er riktig, og gi de beste tilbakemeldinger til min fastlege likeså. En fastlege som Stian røsjø e gull for oss kronisk syke. Å skryte uhemmet av regionsykehuset i Tromsø og nord Norges kurbad og gi begge steder terningkast 6 er både ærlig og oppriktig. Men, det nytter liksom lite når systemoppbyggingen har lagt inn mistillit som definisjon for fullført saksbehandling. La meg fortelle litt om hva jeg tenker om AAP ordningen. I min tenkning har det aldri vært tvilsomt at alle mennesker ønsker samfunnsdeltakelse. I alle faser av livet søker store og små- kvinner og menn, miljøer og fellesskap der mestring og relasjoner bygges. Det blir dermed en selvmotsigende teori og saksbehandlingsordning hvis forvalter bruker mistillit og avstandsdiagnostikk som vurdering. Hele det norske rettsprinsippet hviler på fundamentet om at staten i seg selv er lovgiver og tilrettelegger for delegasjoner av kompetanse til ulike tjenestenivå. Sentralt i denne forvaltningsmodellen er at lovgiver ikke bryter bestemmelsene i seg selv. Stortinget kan selvfølgelig endre både lover og forskrifter, men aldri prinsippet om å følge gjeldende rett. I denne sammenheng bør bestemmelsene i seg selv avlede tillit til de kompetanser som har nærhet og kunnskap om brukeren. Før jeg skriver videre vil jeg gjøre oppmerksom på at den norske samfunnsmodellen i all hovedsak fungerer bra, men at enkelte ordringer får utilsiktede konsekvenser. Derfor er det viktig at ordninger som rammer mennesker urettferdig eller om mulig feil - endres og fornyes slik at bestemmelsene fanger opp bortfall av menneskeverd.
Det er tydelig at ordringen med arbeidsavklaringspenger (AAP) er en ordring som har en rekke utilsiktede konsekvenser. Det antas dermed at bestemmelsene fratar mennesker livsmestring og dermed utvikler betydelig depresjon. Elementer og begreper i grensegangen til bestemmelsene: Fastlegeordningen ble innført i Norge i 2001. Hensikten var å bedre kvaliteten på allmennlegetjenesten ved å gi alle som ønsker det én fast lege å forholde seg til. Ordningen er bærebjelken i tenkningen om behovet for samordnet og kvalitativ kompetanse til mennesker med både kroniske sykdommer og store sammensatte behov. Det er dermed ikke tvilsomt at fastlegen er det viktigste instrumentet og kompetansen til uttalelse av pasienthelse.
Etter mitt syn faller en slik vurdering helt klart inn under fastlegens kompetanse og må aldri vurderes eller overprøves av perifere kompetanser uten individforståelse.
Arbeidsavklaringspenger skal sikre mennesker inntekt i perioder der sykdom eller skade utvikler behov for hjelp fra NAV for å komme i arbeid. Helt sentralt i ordlyden og intensjonen er altså muligheten til rehabilitering eller endring av arbeidskompetanse. Også denne bestemmelsen har et utgangspunkt og en intensjon som er god for de aller fleste. Derimot blir ordningen en uoverkommelig situasjon for mennesker som ikke evner å fullføre kravene som er oppstilt.
Særlig gjelder det mennesker som gjennom sykdom er såpass redusert at evnen til egenkamp er fraværende. Jeg finner grunn til definere denne gruppen som ufrivillige samfunnstapere og dermed all mulig grunn til fremsettelse av bekymringsmelding. Sosialhjelp er velferdsstatens siste økonomiske sikkerhetsnett. Den skal sikre at alle har tilstrekkelige midler til livsopphold. Ytelsen skal være en subsidiær. Dette innebærer at den enkelte først må utnytte alle andre muligheter før sosialhjelp kan gis.
Intensjonen i denne ordningen tar sikte på å gjøre vedkommende økonomisk selvhjulpen. Sosialhjelp er dermed en ytelse som ikke skal være permanent eller over lengre perioder. Det finnes holdepunkter for at lengre behov for sosialstønad utvikler bortfall fra samfunnsdeltakelse og livsmestring. Oppsummert i korte sammendrag.
AAP er et godt virkemiddel for mennesker som har et sykefravær utover maksdato, og har behov for lengre behandlingstid eller trenger en ytelse som sikrer nødvendig tid til omskolering. AAP slik bestemmelsene er oppstilt i dag fungerer dessverre som en sykdomsforsterkende ordning for mennesker som er i randsonen av totalt samfunnstap. Det antas at mangelfull tillit til fastlegeordningen er den absolutt største trusselen i denne sammenhengen. AAP bør etter mitt syn avgrenses og inndeles i gruppeverdi. Grupper som faller innenfor mulighet til tilbakeføring og grupper som ikke har en slik mulighet. Vedtak bør fattes etter en modell hvor kompetansen til fastlegen gis forrang og avstandsdiagnoser faller bort. Hvis systemet i seg selv ikke avstår en slik tillit bør det opprettes en ambulerende team etter en tverrfaglig modell. Teamet bistår de lokale NAV kontorene i samarbeidsmøter med bruker og forvalter. NB! Jeg må gjøre leserne av mine poster oppmerksom på at jeg har en stor nakkeskade som deler av tiden setter meg helt ut, og at mye av det jeg skriver er bokstav-satt på en smarttelefon. Faren for feil i tekster og i noen sammenhenger - (u-sammenheng) må påregnes. Allikevel vil jeg bruke min kompetanse til å hjelpe mennesker som ufrivillig har havnet inn under en ordning som fratar retten til menneskeverd. Jeg er oppriktig lei meg for at mine krefter ikke orker å fullføre dette arbeidet, fordi mennesker som ligger nede absolutt burde ha talsmenn. Jeg er egentlig ikke sinna, men jeg innrømmer gjerne at jeg føler AAP systemet slik det er oppbygget som en slags rettergang – der mennesker som allerede er i livskrise må bruke forsvar for min egen sykdom igjen og igjen. Slik bør det ikke være! Håper dette ga mening. Þekkja
