Bestemor Rikarda. Du visste sikkert ikke at mitt favoritt fotballag er Vålerenga eller at jeg har bodd i Wessels gate i Oslo. Antakelig ikke heller at jeg i mange år hadde arbeidsplass på Holbergs terrasse.
Det er ikke alltid så lett å se hvilken bagasje vi reiser med. Kan hende du heller ikke visste at min grunnutdannelse er sjøkaptein og at somrene ofte ble brukt til loddefiske øst av Grønland. Den gang da leverte vi fisken i Raufarhöfn eller i Siglufjörður på den flotte islandske øy. Gjennom livet har jeg møtt det meste. Men, i alenetiden minnes jeg ofte min egen bestemor. Etter at bestefar Hilmar døde flyttet bestemor Rikarda inn hos oss.
Vi kunne også bare sitte helt stille og holde hverandre i hendene. Varme hender med dype furer på. Hender som hadde stelt fjøset, tatt vare på de små og kommet hjem til et krigsherjet og nedbrent hjem. Av og til kunne hun si: Jeg har lyst å vandre nå. Jeg har det så godt her hos dere, men jeg har lyst å vandre. Å vandre var altså å dø og få lov til å komme til himmelen. Hun håpte sterkt at bestefar ventet der oppe. Bestemor hadde denne enorme roen, det voldsomme troen og hun bar håpet om å kunne samles igjen når livet her på moder jord var over. Når jeg minnes bestemor Rikarda i dag føles det som linjene tilhører et helt annet liv.
En epoke som føles veldig langt unna det livet vi lever i dag. Det var liksom tiden gikk langt saktere og døgnet hadde plass til så enormt mye.
Det kan vel hende det nettopp er derfor minnene ble så mange. Når høsten snart banker på dørene håper jeg vi som samfunn igjen skal skape minner.
At året blir et litt saktere år. At vi tar oss tid til å se på samfunnet rundt oss, kjenne etter verdien av vår egen historie og sende frem de gode idéene uten å bli sinte for en ulik mening. Det fortjener vi. Det tror jeg på. Det handler vel kun om vilje. Ingen skal behøve å sulte i Norge. Det kan vi alle bidra til å gjøre noe med. Vi kan begynne med å gi alle barna er god start med å satse på gratis skolemat i alle grunnskoler.
