Hvem eier fjordkjeftene, fjellrøttene, elveosen, kreklingen eller løvet. Hvem eier altså den norske naturen. Spørsmålet aktualiseres hver eneste dag og trykket i debattene viser mistenksomme blikk. Begrepene utvikling og fremskritt mister ofte litt av sin mening fordi nåtiden virker stor og pompøs og setter både fremtid og fortid i skyggen.

Det hevdes at staten eier vidda, fjellrøttene, kreklingen og til og med løvet. Man kan selvfølgelig stille spørsmål med sistnevnte fordi løvet ofte har en lei tendens til å blåse av sted. Stat, statsforvalter, region, fylke og kommune er kjente begreper i forvaltningsmessig term. Alle deler har likheter som permanent befolkning, et definert territorium, et valgt lederskap og evne til forbindelser. Unntaket er statsforvalteren som i seg selv er utnevnt av den valgte statsledelsene.

Ingen av disse nivåene er eiere. De er vikarierende tjenester med klare tidsavgrensninger. Kun en grunnlov med varig validitet kan kalle seg eierskap. Slik kan man også forstå hvorfor simpelt flertall i store spørsmål med langvarig konsekvens ikke kan forsvares. Grunnloven er folkeretten og folkeretten er loven. Det er ikke tvilsomt og kan heller ikke tøyes.

Før jeg skriver videre har jeg utelatt løvet. Vindretningen og styrken sliter til og med grunnloven med å holde i hevd. Det må være lov å tulle litt selv, om debattene raser på nettet. Vi lar løvet ligge til en annen gang. Men, grunnloven og folket har rett og en plikt til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Denne bestemmelsen er ikke valgbar og har ingen tidsavgrensning. Disponeringen menes allsidig og langsiktig og det er altså ikke tvilsomt at etterslekten har ett stort momentum.

Før større natur inngrep igangsettes skal sånn sett grunnlovsbeskyttelsen sørge for at folket kjenner tilstanden til miljøet og gis kunnskap om endringenes eventuelle virkning. Ikke bare i nåtid, men for ettertid og som fellesskap. Urfolksbestemmelsene er heller ikke selektive og unndrar dermed ikke folkeretten til å fra sette det samiske kultur og samfunnsliv.

Så, hvem eier vidda, fisken, fjorden eller mineralene for den saks skyld. Jo, det er folket som bruker det. Det er grunnlovssuvereniteten i gammel hevd, i urfolksretten og i vernet til etterslekten. Helt sentralt og fremme i pannebrasken ligger plikten til å holde i hevd en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Det er altså ikke slik at man kan peke på staten, statsforvalter, region, fylket eller kommunen.

Þekkja