Du leser nå en meningsartikkel, som kun gir uttrykk for skribentens egne meninger.

Det graves opp grums i maktens korridorer. Kamerater, venninner, selskaper, ring en venn til en spennende jobb og verving til styre, råd og utvalg etter maler fra de gamle bokklubbs kampanjer.

Gråtende statsråder som ikke visste, statssekretærer som så forbi og en lagledelse som bedyrer sin påminnelse til den det så måtte angå.

Kan hende det er greit at solen skinner på toppene, men ærlig talt.

Det er vel ingen ting nytt.

Det eneste som de siste dager har visst oss er at skjødesløsheten har blitt lagt opp ett par knepp.

De unge og fremadstormende må jo ha tenkt at dette var helt vanlig og ikke brydd seg med å skjule sine egne spor.

Både Brennasaken og Trettebergstuen er så ufattelig klønete at de selv må ha trodd at dette var både sedvane og god kutyme.

Man deler ikke ut betalte verv til vennene sine.

Til og med Per på fire og Selma på seks skjønner at det gjør man bare ikke.

Det er rett og slett urettferdig på småbarns språk.

Men, igjen nærer jeg en tvilsom og lei tanke.

Hvorfor kommer dette grumset opp på Støres vakt?

Det er stor grunn til å anta at samtlige regjeringer i etterkrigstiden har hatt sine middagsbordsoverrekkelser.

Slik jeg ser det er Støre-regjeringen på tur å bli media-Norges mobbeoffer nummer én.

Gammel og ny dritt spas opp med grusskuffe og både høygafler og spett brukes for å kna opp mer.

Jeg har null tro på at de foregående regjeringer ikke delte ut hvitskjorter, slips og skinnstøvletter i akkurat samme hastighet.

Jeg er såpass sikker at jeg er villig til å vedde en pukkellaks på en seng av agurk.

Nei, jeg synes ikke Støre-regjeringen har glimret med en sekk av gode politiske løsninger i toårsperioden de snart har regjert.

Men at riksmediene spiller denne regjeringen til sorte Per vil jeg velge å mene. Det er rett og slett mediablått.

Det er nesten så jeg bare venter på hva mer gammelt skitt som kommer frem.

Mulig jeg dobler innsatsen til både agurk og søtpotet.

Pekkja