Obs! Dette blir den lengste rittrapporten jeg naturligvis noensinne har skrevet. Så det er bare å finne fram en kopp med noe godt å drikke, eventuelt ta lesningen i flere etapper.

Bakgrunnen med deltakelse på Offroad Finnmark i 2014 sammen med med min bror Ken Jøran Jolma og mitt superteam mamma og pappa, startet eventyret. Jeg hadde tilbakelagt 4900 kilometer med konkurranse i tøft viddeterreng, sammenlagt fra alle mine 13 deltakelser på Offroad Finnmark. Kunne det bli til 6050 km totalt i år?

Det første rittet i 2014 gikk over all forventning. Jeg hadde startet med terrengsykling for alvor året før grunnet beinhinnebetennelse og påfølgende behov for å fortsatt trene meg opp til en kommende eksamen på Krigsskolen med 8 km pakningsløp med 25 kg sekk i uniform og feltstøvler. Sykling var for meg actionfylt, skånsomt og gøy samtidig som jeg fikk trent kroppen og kunne oppleve nye områder.

Jeg ble helt bitt av basillen og gjennomførte mitt første terrengsykkelritt i Oslo ved å sykle Terrengsykkelrittet 2 runder. Dette rittet er veldig teknisk og kan klassifiseres som et terrengsykkelritt med stor T. Jeg brukte rundt 4 timer og var storfornøyd. Sykkelen var en aluminium Santa cruz 29 tommer på budsjett. Senere kjøpte jeg meg landeveissykkel fra en tidligere sykkelproff og ble også med på fatbike-bølgen som kom rundt 2013. Dette gjorde det mulig å trene sykkel året rundt uavhengig av forhold.

Med flere gjennomføringer på Offroad Finnmark med broderen, kom drømmen om å sykle Offroad Finnmark 700. Et av de tøffeste terrengsykkelrittene som eksisterte. Nervene var i helspenn og jeg trodde jeg hadde blitt syk døgnet før rittet. Det var heldigvis bare nervøsiteten som hadde tatt overhånd og ville lure meg til å stå over. Det skjedde heldigvis ikke. Jeg sa til meg selv «det er bare å stå i det og komme seg til start». Sammen med Morten Bergan fra Hammerfest syklet vi 700 distansen til en 2 plass. Veldig fornøyd! Forholdene vår våte og jeg brukte opp 2 sett med regnklær på turen. Gjennomføringen ble godt dokumentert av magasinet terrengsykkel, om noen er interessert i å lese. Jeg hadde under denne gjennomføringen mange runder i kjelleren med næringssmell. Det likte jeg ikke spesielt godt. Det er helt forferdelig. Å være helt zombie på vidda med alt for mange kilometer igjen er utrivelig. Dette måtte jeg gjøre noe med og feilene ble behørlig notert i den store erfaringsboken.

Med andreplassen lokket selvfølgelig en seier på 700 alt for meget. Jeg linket opp med Geir Lien og kunne i 2018 sykle inn til seier i Offroad Finnmark 700. Til tross for at Geir fikk utfordringer med magen og vi hadde mange zombie-timer på vidda var det en en fantastisk opplevelse som resulterte i et sterkt kameratskap. Med tidlige soloppganger på vidda kunne vi kjenne på en energi som var helt magisk samtidig som viljen til å fortsette framover uavhengig av tilstand stod sterkt. Man gir seg aldri, selv om ting kan virke håpløst, spesielt når man sykler to sammen.

I 2019 syklet jeg og Bjørnar Aronsen inn til tidenes raskeste Offroad Finnmark 300 og vant med 50 minutter. 300 er ikke i nærheten så langt som 700, men 300-distansen kan være vanvittig hard den og! Målet jeg hadde satt meg i denne perioden var å vinne alle distansene i Offroad Finnmark. Det hadde jeg fått til med seieren i 2019. Jeg måtte allikevel prøve meg på 700-solo og klarte å vinne denne i 2021.

Det var flere som de siste årene hadde forsøkt seg på en Offroad Finnmark trippel. Jeg syntes det hørtes håpløst ut. Jeg hadde for eksempel ikke noe særlig lyst til å starte ut på 300 etter 700-solo i 2021.

Vedrørende trippelen var det mange som fortalte meg «Er det noen som kan klare dette så er det du, Tor-Espen» jeg tenkte nå at det er mye mulig, men det er jo voldsomt langt. Vil jeg meg selv så vondt? Respekten for distansen lå sterkt til grunn før avgjørelsen var tatt. Men jeg fikk mer og mer lyst til å bryne meg på denne enorme utfordringen. Jeg sa til meg selv. Om ingen klarer å fullføre trippelen i 2022, så skal jeg gjøre et forsøk. Det ble ingen som klarte trippelen under 2022-utgaven av Offroad Finnmark og dermed var målsetningen satt. Offroad Finnmark trippel 2023 skulle gjennomføres.

På start i Alta lørdag 29. juli var jeg veldig rolig. Jeg skulle ut på 150 kilometer med relativt rolig sykling. Allikevel visste jeg at det ikke kunne være alt for lavt tempo. Brukte jeg for lang tid ville jeg være unødvendig lenge ute i løypa med dertil kortere restitusjonstid sett opp mot den kommende 700-distansen. Med rundt 150 deltakere på start var det stor stemning når speakeren skrek «The race is on! Good luck to you all!».

Jeg posisjonerte meg relativt langt framme, for å unngå uhell og ikke være for utsatt for kø. Gjennom flotte stier i Alta og tilbake til sentrum for det første sjekkpunktet gikk det smertefritt. Evald, som også skulle sykle alle tre distansene kom inn til sjekkpunktet i Alta sammen med meg og etter den obligatoriske 10 minutteren var vi avgårde mot Jotka. Jeg lå i en fin gruppe og la meg på den velkjente «viddefarten» 230 watt - noe jeg kan holde i evigheter, så lenge jeg er god å ta til meg næring. Til Jotka var vi 3-4 stykker samlet. 40 minutter bak teten, helt ok. Plasseringer var ikke det jeg var ute etter denne gangen. Jeg fikk blandet opp ny sportsdrikke til drikkesekken og satt i marsj mot Alta.

Etter vi hadde vendt retning mot Alta og begynte på klatringene opp mot Nalganas var jeg plutselig alene. Tok igjen en rytter som hang seg på og ble med inn mot Alta. Fikk en moderat stor regnskylling uten at det plaget meg for mye. Ernæringen underveis var det samme som jeg hadde planlagt å bruke under hele trippel gjennomføringen, En nutridrink i timen og Sponser long energy sportsdrikke. Svært god kombinasjon, spør du meg. Til mål i Alta på en 11. plass med tiden 7:46. Godt fornøyd.

Ble hentet av Jan-Martin i sentrum. Nå skulle jeg sykle minst mulig før starten på 700. 24 timer og 14 minutter med restitusjon til jeg måtte være klar til start igjen. Planen var å ligge mest mulig i ro og spise godt, samt gjennomføre de siste forberedelsene til 700-kilometeren. Det er mye utstyr som skal klargjøres for en 700. Ekstra sykkel, reservedeler, bekledning, ernæring og prepping av supporten som skal følge meg gjennom rittet. De to kommende nettene sov jeg godt og hadde det mye bedre sammenlignet med den gangen jeg syklet 700 for første gang. Værmeldingen hadde gjennom hele sommeren vært meget god og det var spådd rekordforhold. De siste dagene før rittet kom det imidlertid en del regn, noe som påvirket forholdene i noe grad. Den tørre sommeren gjorde heldigvis at bakken tok raskt til seg nedbøren og dermed var forholdene fortsatt gode.

Raceday OF 700
Mange spente ryttere til start i gågata i Alta sentrum. Alle med stor respekt for den lange distansen de skal tilbakelegge i krevende terreng, gjennom vidde og skog, døgnet rundt. For meg er det viktig å respektere distansen, små feil må korrigeres med en gang, ellers så vil små vondter forvandle seg til potensielt svært smertefulle problemer. Samtidig vet jeg at jeg ikke må frykte distansen, da vil jeg få en tilnærming som er forsiktig og tempoet blir for lavt. Et lavt tempo på Offroad Finnmark koster gjerne mer energimessig og vil være lite økonomisk over tid. Terrenget og hindringene må angripes slik at flyten er god, ellers blir du tatt av terrenget og kan dermed bli stående midt på vidda, fullstendig tappet for energi og pågangsmot.

Starten går og vi er i gang! Den første runden er lik som 150 og i feltet setter Geir Lien fart. Vi er raskt 5-6 ryttere som danner teten i rittet. Evald er med, det er også danske Paw Nørgaard som også forsøker seg på trippelen. Samlet inn til Alta på 1:06, 4 minutter saktere enn teten på 150 og samme tid som teten på 300. Det har gått fort. 15 minutter obligatorisk hvile og vi er på vei mot Kvænangsbotn. 78 kilometer over fjellet med en stupbratt nedkjøring mot slutten. Under etappen er vi tre ryttere som sykler samlet opp mot fjellet helt til det er jeg og Evald som danner teten. Kroppen kjennes bra og vi kjører med en jevn flyt og relativt høy hastighet. Det er rett og slett trivelig å sykle med Evald på vei mot Kvænangsbotn. Det føles ikke som konkurranse, selv om vi kanskje burde knivet og forsøkt å sykle fra hverandre. Vi hjelper hverandre over forskjellige reingjerder. Evald hekter seg fast i gjerdet og trenger litt støtte for å komme løs, jeg må gjøre mitt fornødende og spør om Evald også må ta seg en pissepause. Han har ikke behov, men foreslår å vente ved en elvekryssing, som er like rundt svingen siden han uansett må fylle vann. Jeg tar han igjen i det han er ferdig å fylle flaska sin og vi fortsetter videre. Rullerer på hvem som ligger foran. Ned mot Kvænangsbotn møter vi medieteamet med John Vidar Bull. Han hadde nok ikke ventet oss så tidlig. Ankommer Kvænangsbotn etter 4 timer og 36 minutter. Halv time foran skjema. Klokken er 23:57. Jeg bruker tiden godt på sjekkpunktet. Bytter sykkelbukse, får i meg ris og får vasket sykkelen. Jeg er klar etter 16 minutter og setter i marsj i det en ny rytter kommer inn til sjekkpunktet. Evald bruker litt mer tid enn meg på sjekkpunktet og jeg er for første gang alene i rittet. Der slo plutselig konkurranseinstinktet inn igjen. Jeg får bare gi på. Ikke for hardt, men jevnt med god fart.

Nå venter Offroad Finnmark 700 sin lengste klatring. 2000 høydemeter med høyeste punkt på 900 meter. Vinden er kraftig imot og jeg jobber godt. Fokuset er allikevel på å kjøre jevnt og ikke sykle med for høy intensitet. Jeg skal vare lenge! Rittet har så vidt begynt. Været er fenomenalt og skuet ut over Kvænangsbotn er stort når jeg ser bakover for å skue etter om Evald eller andre tar innpå. Jeg ser en rytter et lite øyeblikk og tenker at det kan jeg ikke gjøre noe med. Bruk energien din på det du faktisk kan gjøre noe med, hold trøkket oppe, keep it going steadily. Etter hvert går traseen over i mer og mer steinete terreng. Her må det være mer stein enn tidligere tenker jeg. Det rister og slår konstant. Jeg tar igjen en fotgjenger med storsekk som er på langtur han og. Har ikke tid til noen større samtaler, men hilser pent før jeg fortsetter videre innover det steinete landskapet. Det er svært øde og jeg ser ikke annet enn mer stein og bølgende landskap langt der framme. Når kommer den velkjente bygningen ved Bidjovaggi? Det varer og det rekker. Jeg passerer en endeløs myr som jeg må gå store deler av. Må minst ha vært en kilometer. Endelig kan jeg skimte noen hytter og jeg vet at jeg nærmer meg sjekkpunktet.

Blir møtt av medieteamet litt før Bidjovaggi. De filmer både med droner og vanlige kameraer. De laget i ettertid en veldig kul video av meg fra etappen! Jeg ankommer Bidjovaggi til applaus fra supporten som er på sjekkpunktet. Sjekkpunktet kan klassifiseres som et sparsommelig sjekkpunkt ute i villmarken, men Offroad Finnmark har stort telt med varme og det enhver rytter kan tenke seg å spise. Meget bra. Det er mange som kommer inn her med behov for ekstra pleie. Jeg ligger foran skjemaet og ankommer klokken 06:07 på morgenen etter 12 timer sykling fra start i Alta. Nå er det «bare» 48 kilometer til langhvil i Kautokeino.

Før jeg starter mot Kautokeino får jeg vask av drivverk på sykkelen og helt glimrende

  support fra Marte som skulle følge meg gjennom rittet. Siden jeg hadde syklet litt fort måtte hun haste avgårde fra Alta, heldigvis gikk det fint! Hun fyller opp sekken min med sportsdrikke og jeg får nye Nutridrink med meg. Jeg spiser også ett polarbrød og drikker omtrent en liter cola. Ned fra Bidjovaggi etter en rask grusvei går traseen rett ned i en myr og tett skogsterreng ved Reisavannet. Her går stien videre over de fleste topper i området, det oppleves som en ekstra påkjenning før langhvilen. Jeg sykler etter planen. Raskt men ikke over det som er forsvarlig. Det er mange bekkekrysninger og våte områder langs ruta. Jeg møter igjen på medieteamet, trivelig! Etter hvert møter jeg på bedre veier og den siste delen av traseen er rask mot Kautokeino.

Jeg ankommer den første langhvilen klokken 09:25 etter 223 kilometer. Det er godt å vite at jeg kan hvile litt. Jeg kjenner på kroppen at jeg har vært ute en stund, men det er langt fra ille. Som jeg sa til media. «Det skal kjennes å være først». Jeg får tatt meg en dusj, spist lapskaus og kommer meg i seng. Det er krav om å være minimum 2 timer på dette sjekkpunktet. Jeg har planlagt med 3 timer hvile. Etter en time søvn føler jeg meg klar. Jeg får Bjørnar til å justere girvelgeren en til to cm mot høyre. Jeg hadde kjent på en begynnende senebetennelse i høyre arm etter all ristingen over fjellet. Det måtte jeg gjøre noe med. Han smører opp sykkelen og fyller på med litt demperolje på framgaffelen. Demperen føles som ny! Etter 2 timer og 58 minutter er jeg klar for å fortsette. Det har kommet inn flere ryttere til sjekkpunkt Kautokeino og det er ikke noe hensikt å være her lenger enn nødvendig selv om det er veldig komfortable forhold på sjekkpunkt!

Ut fra sjekkpunkt Kautokeino og delmålet settes for neste langhvile som er i Karasjok. Klokken er 12:23 og det er 200 kilometer til Karasjok. Før det skal jeg innom Maze som er en liten bygd mellom Kautokeino og Alta. Terrenget går etter relativt gode ATV-spor før traseen bryter av i krattskog og elvepassering av Mázejohka. Elva er ikke så alt for stri, men jeg må konsentrere meg over de glatte steinene samtidig som jeg kjenner at strømmen vil ha meg nedover elva. Midt i intet står det en større heiagjeng og gir meg oppløftende ord. Fascinerende at det står folk her ute i intet for å heie på gærne syklister. Jeg kommer meg trygt til Máze etter 84,8 kilometer, 5 timer og 22 minutter. Supporten er selvfølgelig på plass og sørger for topp service før jeg setter nesen mot Suossjávri. Relativt «kort» med 40,7 kilometer over fjellet. Opp «killer hill of Máze» som er en relativt bratt og grov klatring. Jeg passerer elva der jeg i 2018 måtte bade på grunn av overoppheting og mimrer litt over 700´ern jeg syklet med Geir Lien. Vi hadde en fin tur det året med seier i 700, selv om det ble høy zombie stemning mot slutten og Geir kun fikk i seg en tygg fiskekake og en smash de siste 10 milene.

Jeg passerer en radiolinje installasjon før jeg stuper ned en utforkjøring med lite spor og mye dvergbjørk noe som er en klassisk gir-killer. Disse små seige buskene kan sette seg fast i bakgiret og ta med seg hele konstruksjonen. Jeg passerer et reingjerde der jeg i fjor sammen med teten på Offroad Finnmark 300 innvilget gjengen en felles pissepause (med fotobevis). Jeg følger gode spor før jeg møter fylkesveien som går til Suossjavri fjellstue. Etappen er relativt kort med 2 timer og 43 minutter sykkeltid. Man kan jo skjønne at det er en skikkelig langtur jeg er ute på når nesten tre timer sykling regnes som «kort».

På Suossjavri er det skikkelig god stemning. Klokken har blitt 20:43. Jeg bruker 16 minutter på sjekkpunktet før jeg fortsetter mot Karasjok. Jeg skal nå innom Nedre Mollisjok fjellstue før jeg skal over den berømte «hundevidda». Hundevidda er et parti med mye stein, ikke samme type som det var mellom Kvænangsbotn og Kautokeino, men mye større stein som du enten må balansere over eller sykle mellom. Det er forskjell på hvilken retning man sykler. Retningen jeg har mot Karasjok er tøffere da det er flere klatringer over dette steinete partiet sammenlignet med det motsatte med utforkjøringer i steinete terreng. Det siste er å foretrekke.

Når jeg passerer Nedre Mollisjok står Per Edvard sammen med en hel gjeng og heier meg fram. Jeg stopper og slår av en hyggelig prat. Det er så trivelig å møte på folk, man er litt i underskudd på sosial kontakt i løpet av dette rittet, slik at alle samtaler med folk langs løypa er stor stas. Man skal ikke undervurdere hvor viktig det er for mennesker å ha jevnlig sosial kontakt. Det får jeg føle på underveis over min ferd på kryss og tvers over Finnmarksvidda.

Etter Hundvidda, som er sleip og våt passerer jeg Ravnastua. Nå er det litt bedre forhold med kjerrevei til Assebakti. Jeg holder en jevn fart og ser fram til neste lange hvile i Karasjok. Jeg ankommer riksveien etter en lang nedkjøring. Jeg begynner å kjenne det litt i hender. Det rister fælt over all stein på vidda. Jeg sier til meg selv at det er bare å ha fokuset fram. Det er ikke tid til å synes synd på meg selv. Jeg får slippe ut litt mer luft av framdemperen ved neste anledning. Da blir det nok bedre. Jeg møter på Nijlas, en kompis fra Karasjok. Han hadde tenkt å møte meg langs nedoverkjøringen mot riksveien, men jeg ankommer litt raskere enn antatt. Han følger etter meg fram til Karasjok. Jeg passerer to personer med fiskestang som oppfattes som bekymret for å bli sett midt på natta. Det må jo være bedre å bare kjøpe fiskekort tenker jeg for meg selv.

Jeg ankommer Karasjok midt på natten klokken 02:30. Det er egentlig lenge før sjekkpunktet var tiltenkt å åpne, men heldigvis har noen fulgt litt med på framdriften. Jeg slår av en prat med de sjekkpunktansvarlige. De har selvsagt pizza klar til steking. Før dette tar jeg meg en dusj. Jeg får i meg pizza og gjør meg klar til å sove. Velger å legge meg på madrass inne i idrettshallen. Planen er å sove i tre timer. Jeg våkner etter to og har ikke sjans å sove mer. Kroppen har vendt seg til å være fornøyd med et par timer søvn. Gel med koffein er heller ikke søvnfremmende. Jeg må hvile 5 timer og 57 minutter i Karasjok siden jeg tok ut 3 timer og 3 minutter i Kautokeino. Bjørnar møter opp på morgenen og ser over sykkelen. Han justerer trykket i demperen slik at det blir mer komfort for hendene mine. Det hjelper. Sykkelen føles veldig bra ut. Jeg intervjues av Offroad Finnmark sitt eminente medieteam. De skal møte meg litt ute i løypa på neste etappe mellom Karasjok og Skoganvarre for å få litt mer feeling på hvordan terrenget kan være.

Etter obligatorisk hvile er jeg på vei mot Skoganvarre. Etappen er 62,7 kilometer og tiltenkt tidsbruk er 6 timer. Traseen følger den tidligere ruten som ble brukt av Savkadasrittet som gikk mellom Karasjok og Valjok. Veldig fint ritt var det. Nå er det rundbane i Karasjok som arrangeres som Savkadasrittet. Løypa er et godt ATV-spor kombinert med myrdrag og enkelte bekkepasseringer. Når løypa tar av fra Savkadastraseen blir sporet litt mer steinete og tydelig mindre brukt. Det er mye trær og busker som til stadighet slår i kroppen. Farta er bra og jeg kommer til et steinete område. Her presterer jeg å slå bakgiret i en stein da jeg må av sykkelen. Sammenstøtet er såpass hardt at girøret bøyer seg, skikkelig. Flaks at det ikke knakk. Giret er ikke mulig å bruke. Jeg får et lite snev med puls før jeg tenker at her må girøret byttes. Jeg tar fram multiverktøyet mitt og finner ut at her er det ikke 8 mm umbraco! Oh no! Det er ikke bra. Hvordan skal jeg få bytta det girøret mitt nå? Jeg forsøker med noen improviserte løsninger før jeg finner ut at bytte av det girøret kan jeg se langt etter! Jeg tenker raskt at en spasertur tilbake til Karasjok for å få tak i det rette verktøyet er en omvei jeg helst vil være foruten. Jeg forsøker å bøye tilbake girøret med frykt om å knekke hele saken. Etter en liten 5 sekunders stille stund med meg selv på en stubbe, så tenker jeg at jeg må bare gi det et forsøk med å justere b-tension skruen på giret maks inn. Da vil giret få avstand fra kassetten som trinsehjulene er låst inn i. Dette på grunn av det deformerte girøret. Det går! Det er langt fra optimalt, men med litt finjustering så har jeg de girene jeg trenger. Veldig bra! Da er det bare å fortsette. 10 minutter tapt tid tåler jeg. Bare å jobbe. Det er fortsatt 3-4 timer til Skoganvarre.

Jeg tar en telefon til Bjørnar og melder at det er bare å forberede seg på skifte av girøre i Skoganvarre. Han melder forstått og jeg fortsetter videre. Jeg kan se Luostjokdalen og minner tilbake til vakre vinterforhold med sol fra skyfri himmel. Jeg ser for meg vinterdalen glinse i sola. Det blir fint til vinteren tenker jeg. Gammetur og isfiske er fint! Nå er det derimot veldig varmt og jeg må lette litt på antrekket. Jeg kan se Halkavarre og Gagga og vet at nå er det gaupete terrenget med mye kratt snart over. Jeg kommer inn på en bedre trasé som går mellom Skoganvarre og Valjok. Heldigvis skal jeg ikke til Valjok. Ikke noe galt med plassen, men traseen dit er litt krevende. Jeg ankommer Steinelva og jobber meg jevnt avgårde. Møter på tre finske fiskere som sikkert lurer fælt på hvorfor denne karen på sykkel har det så travelt der jeg bare bryter meg over steinelva uten å ofre en eneste tanke på å holde meg tørrskodd. Vann til livet er bare kjølende og godt. Jeg hilser raskt på fiskerne før jeg forsvinner ut av synet. Det går faktisk en perletur til dette området. Stien er bra og det er nok fint å spasere inn hit tenker jeg.

Etter hvert møter jeg på medieteamet til Offroad Finnmark. De filmer meg mens jeg passerer noen myrer og et par kneiker. Ikke det tøffeste terrenget, men bedre enn en slett grusvei. Jeg kommer nå inn på det jeg kaller for tømmerveien. Denne fører til E6 mellom Karasjok og Lakselv. Marthe står klar med kameraet og tar noen flotte bilder av meg når jeg beveger meg det siste stykket mot Skoganvarre. Jeg har supporten på telefon og melder at de må ha en bøtte med isvann klar når jeg kommer til sjekkpunkt. Jeg holder på å koke over. Jeg er ikke spesielt glad i varme forhold. I det jeg passerer Skoganvarre bro minnes jeg en tidlig morgen i februar når jeg syklet til jobb og det var minus 42 grader ved elva i Skoganvarre. Det var kaldt. Slitsomt var det også med tanke på all bekledningen jeg måtte ha på meg. Jeg skulle sykle ritt nord i Finland og måtte teste ut alle forhold. Det går an å sykle i slike temperaturer, men det anbefales ikke. Det triller dårlig siden all smøring i navene fryser. I tillegg forsvinner nesten all luft dekkene siden kulden sørger for høy tetthet i lufta som er i hjulene, med derav lavere volum. Pumping av dekk i en slik kulde er ikke å anbefale, derfor må man starte ut med mye høyere lufttrykk enn det som er nødvendig, så normaliserer det seg naturlig ut i treningsturen.

I Skoganvarre blir jeg godt mottatt av alle som har tatt seg turen for å heie på meg. Veldig trivelig! Det er Lars Harald som registrerer meg inn. Lite visste jeg om at han skal bli med meg på 300-distansen senere grunnet at Evald måtte bryte på grunn av et knekt bein i hånda. Ørjan og John-Erik fra jobben min på GP har også kommet til Skoganvarre. Artig! Jeg hadde meldt Ørjan på forhånd at planlagt ankomst Skoganvarre var mellom 14:00 og 15:00. Klokken er nå 14:08, så det er ikke så stor bom. Jeg får også vekslet noen ord med Ronny Bratli som er på FaceTime fra USA. Han er ganske tydelig på at nå må jeg bare vinne 700-distansen og gir meg noen gode lovord på ferden videre. Kult! Jeg planter hodet mitt godt ned i en bøtte med iskaldt vann før jeg setter meg ned for å spise litt ris. Jeg observerer at supporten jobber som helter for å reparere sykkelen min. De er gode! Bjørnar, Sverre og Øyvind diskuterer flittig og justerer på girene etter skifte av girøret for å få sykkelen helt perfekt. Etter 19 minutter er jeg på vei videre.

Nå ventes det som anses som en av de tøffere delstrekkene i årets Offroad Finnmark 700. Skoganvarre - Bojobæski. Kun 49 kilometer, men mye tøft terreng. Jeg får følge av Daniel Boberg Leirbakken på landeissykkel de første kilometrene. Praten går og han er med helt til terrenget blir vel tøft for en landeveissykkel der ATV´er har gjort underlaget svært grovt. Jeg takker for følget og fortsetter etter helårsløypa mot Vollajok. Når jeg kommer til foten av den lengste og bratteste stigningen begynner det å hølje ned med kraftig nedbør. Deilig å få denne skyllingen i bakken her tenker jeg, framfor å plages over regnet. Bjørnar og hunden Silba passerer meg. Bjørnar på ATV. Han får tatt noen gode bilder på toppen av klatringen. Jeg sykler på ett hjul til ære for fotografen. Formen er med andre ord ikke så dårlig.

Jeg har nå syklet omtrent 500 kilometer på rundt 46 timer inkludert all obligatoriske hvile. Jeg passerer Livnas og vet at nå blir løypa relativt dårlig et godt stykke. Etter jeg har passert Signalis minnes jeg junituren jeg og Evald hadde som forberedelse til OF700. Vi plagdes en del med punktering og det var 2 grader og sludd. Kjente litt på livet da. Nå kan jeg se Stabbursdalen og vet at snart er jeg ved Bojobæski.

Nedkjøringen til Stabbursdalen er ganske grov og smeltevann har laget store groper i traséen. Jeg må være fokusert. Nede i dalen ser jeg en fotturist med storsekk. Jeg kommer nok litt raskt inn på han for han blir svært overrasket når han oppdager meg. Han ser ut som han skal bli angrepet av en bjørn. Jeg beklager det inntruffene. Han forteller at det ikke er så vanlig å se folk innpå her. Jeg slår av en prat med han, han vurderer å gå til Bojobæski. Jeg kan fortelle han at der er det nok litt travelt framover. jeg møter han faktisk i Alta noen dager senere og blir like overrasket over å møte han der. Hyggelig fyr! Etter 8 kilometer med dårlig og knotete sti ankommer jeg Bojobæski. Der står selveste Alf Åge. Jeg får en god bamseklem før jeg blir servert litt ungarsk gulasj. Tja, tenker jeg. Tror jeg velger havregrøten neste gang. Jeg får fylt opp sekken min med sportsdrikke. Jeg har på forhånd blandet konsentrat av sportsdrikkepulveret slik at det skal gå smoothere på sjekkpunkt. Jeg fyller drikkeflasken på sykkelen med nutridrink som jeg har med meg. Turen fra Skoganvarre har tatt 5 timer og 28 minutter. Tre kvarter raskere enn det Alf Åge hadde kalkulert. Klokken er nå 19:56 og det er onsdag. Etter de obligatoriske 15 minuttene er jeg på vei videre.

Nå skal jeg tilbake til Suossjavri. 64,5 kilometer. Det tar nok omtrent 5 timer. Denne etappen er litt tung mentalt. Man kan se veldig langt avgårde uten å egentlig å se noe. Kun myr og vann langt i det fjerne. Terrenget er også såpass krevende at det må jobbes hardt hele tiden uten at farten er nevneverdig stor. Den eneste gangen jeg har virkelig hatt fart her var i 2019. Da var jeg og Bjørnar «on a mission» for å vinne Offroad Finnmark 300. Vi kjørte som ville dyr. Da var tiden vår fra Giellanjokka til Suossjavri på 2 timer og 30 minutter! Inkludert sjekkpunkt innom Øvre Mollisjok. Vi måtte heller ikke av syklene en eneste gang med unntak av de største elvene. Det bare fløyt over alle bekker og steinrøyser. Jeg kan etter hvert skimte Øvre Mollisjok og vet at nå blir det snart mer fart i sporet. Jeg tenker på om jeg kan rekke å hilse på 700-ryttere som ikke har tatt av sporet mot Hundevidda. Det gjør jeg!

Jeg møter på Sven-Kåre Bunæs som kanskje ikke hadde regnet med å møte meg her, med over 200 kilometer i forskjell. Han tar en selfie av oss. Han har et vondt kne og er meget skeptisk til å fortsette. Jeg gir han noen råd om massering av senen på utsiden av låret. Det må jeg selv ofte gjøre på slike lange ritt. Denne senen blir hos meg veldig stram, noe som gjør at det spenner seg til over kneet. Da blir det vondt. Bare å massere sier jeg. Bruk omså en stein, det er det nok av her på vidda.

Jeg fortsetter mot Suossjavri og passerer nedre mollisjok rundt midnatt. Nå er det bare halvannen time til jeg er på Suossjavri. Jeg tenker på at jeg skal sykle her en gang til, på 300! La oss ikke fokusere så mye på det akkurat nå, sier jeg til meg selv. Hendene mine verker fortsatt en del, jeg må ha mer luft ut av disse demperne. «Husk på det til sjekkpunktet» noterer jeg meg selv. Jeg ankommer Suossjavri for andre gang. Stor stemning som vanlig, selv om det er midt på natta. Jeg får fikset opp sykkelen av min kompis Sverre André som har tatt turen for å sørge for at utstyret er helt i orden. Luften blir justert på demperen og jeg får all supporten jeg trenger. Nå er det bare rundt 10 mil igjen til mål og jeg kjenner at jeg begynner å bli litt sigen. Jeg tenker at 10 minutter vil gjøre mirakler. Jeg legger meg nedpå og sovner med en eneste gang. Jeg våkner og det føles ut som jeg såvidt har lagt hodet på puta. 10 minutter har gått og det er bare å knekke seg igang. Jeg har jo en start på 300-kilometeren å rekke. Det er ikke noe å tjene på å ligge her akkurat nå, selv om det er relativt fristende.

Avgårde fra Suossjavri, vi sees igjen om under ett døgn tenker jeg. Det er litt kjølig til å starte med, men etter 10 minutter er arbeidstemperaturen bra. Jeg har stort sett ikke brukt mer enn sykkeltrøye med vindstopper i front kombinert med kort sykkelbukse og knevarmere. Det funker veldig bra så lenge kroppen jobber godt. Fra Suossjavri følger jeg asfalt et lite stykke, før jeg vender nesa rett nord mot Jotka. Her er sporet relativt bra med en del myrdrag til å begynne med. Etter en elvepassering med et vakkert skue av en stor ørn som sikkert var mest interessert å få seg noen timer for seg selv, kommer jeg inn på gode ATV-spor. Jeg ankommer Jotka fjellstue rundt klokken seks. Det er veldig rolige forhold her nå. Ikke så mye kø rundt sykkelvasken å spore. Jeg er fortsatt trøtt og har behov for en ny 10 minutter. Jeg setter alarm på telefonen og legger meg rett ned på sofaen. Det er tent opp i peisen på fjellstua og jeg kan høre lyden av tørr bjørkeved som spraker mens jeg kjenner varmen mot kroppen. Deilig følelse! Alarmen går og jeg har fått meg akkurat det jeg trenger for å fortsette mot mål.

Jeg skal nå innom Tutteberget for litt påfyll av det jeg ikke hadde med meg i sekken fra Suossjavri. Marte står klar og jeg får alt jeg trenger for å sykle de siste tre timene til Alta. Takk Marte! Jeg kunne sikkert latt være å spise og drikke så mye den siste delen av 700, men jeg må tenke på neste steg. Start Offroad Finnmark 300 er like om hjørnet og næring er essensielt for å kunne opprettholde den farten jeg har lyst å ha. Zombiestemning på vidda grunnet alt for lite næring er en opplevelse det, men ikke det jeg ønsker akkurat nå. Watt ned i pedalene krever energi inn. Enkelt regnestykke egentlig. Tar jeg til meg omtrent 500 kalorier i timen så er jeg en evighetsmaskin, så fremt intensiteten er riktig. Jeg ligger omtrent på 200-230 watt med unntak av noen perioder med mer intensitet for å komme opp de uendelig mange kneikene på vidda.

Nå har jeg kommet meg opp langs Nalganas og kan snart skue ut over Altafjorden. Vakkert syn! Et bevis på at målgang nærmer seg veldig! Ned skiferbruddet, bratt og høy hastighet. Kommer inn på grusveien ved Bollo hyttefelt og fortsetter videre mot Tverrelvdalen. Kommer inn på asfalten og skal snart ta inn på lysløypa som jeg skal følge nedover dalen. Svinger av asfalten og merker at det er lite luft i bakdekket. Passerer Anders Abrahamsen som tar noen bilder før jeg vurderer at bakdekket må inspiseres. Det er flatt! Dekkinnlegget som jeg har i bakdekket har fungert så bra at jeg ikke har lagt merke til punkteringen før jeg gjorde en hard sving på asfalt i høy hastighet. Jeg klarer ikke å finne noe hull i dekket og pumper opp dekket. Ikke noe lyd av luft som kommer ut. Det er forresten en relativt utrivelig lyd i rittsammenheng. Lyden av luft som lurer seg ut gjennom et lite hull. En syklist sin store skrekk. Selv om det har kommet mange gode hjelpemidler for å forhindre det de siste årene. Guffen som jeg har i dekket har mest sannsynlig tettet hullet. Thank you latexguffe!

Jeg fortsetter mot Alta, det begynner å striregne. Hardt! Så hardt at det ikke er vits å ta på seg regnjakke. Jeg er gjennomvåt uansett. Vår kjente daglige leder skal vel sikkert bade meg i noe dårlig champagne-etterligning etter målgang. Jeg fortsetter. Gleden over å ha fullført nok en 700 med stor margin til konkurrentene er stor å føle på. Jeg får det faen meg til igjen! Rått! Det var ikke planen å vinne, men jeg visste at jeg måtte kjøre styggfort for å kunne gjennomføre dette prosjektet. At det skulle gå så smooth kunne jeg ikke drømt om. Jeg spiller av min egen seiersmusikk, conquest of paradise. Jeg får frysninger over hele kroppen. Håper ikke de spiller den når jeg kommer i mål. Da blir jeg så helsikkes sentimental at det garantert kommer noen tårer.

Jeg passerer Alta bru og møter på Jon Vidar Bull. Han filmer meg mens jeg pusher opp de steinbratte bakkene mot Sandfallet. Han spør om jeg har lyst å trille sykkelen. ikke snakk om, svarer jeg. Når jeg nærmer meg Alta sentrum har klokken akkurat slått 09:00. 9 timer til start Offroad Finnmark 300. Det er mange som har møtt opp i sentrum en tidlig torsdagsmorgen for å ta meg imot. Regnet har gitt seg og solen skinner! For en mottakelse! Vinner Offroad Finnmark 700 solo! Dette etter Offroad Finnmark 150, bare to dager før. Alt er mulig. Nå er det bare 300 kilometer igjen! Det blir bra!

Jeg blir spurt av pressekorpset som har stilt seg opp «hvordan det har vært?» «det har vært en fin tur» svarer jeg, irriterende positiv. Her er det ikke rom for negative tanker tenker jeg. Jeg er langt fra ferdig. Jeg blir som tidligere nevnt badet i noe sprudlende greier av daglig leder, han storkoser seg. Jeg får det ettertraktede store skjoldet som er et tydelig bevis på vinneren av et skikkelig langt sykkelritt. Etter flere intervjuer er det på tide å få seg en dusj. Jeg sjekker inn på hotellrommet som er en del av premien fra Offroad Finnmark. Jeg får tatt meg en etterlengtet dusj. Jeg rekker også frokosten på hotellet. Jeg får høre at Evald har brutt grunnet et knekt bein i hånda. Han ble hentet av en sekshjuling sammen med rytteren jeg hadde en prat med i nærheten av Mollisjok. Han måtte også gi seg grunnet kneet som ikke hadde blitt bedre. Evald måtte også kjøre sekshjulingen ned til Suossjavri siden han var den beste representanten til å gjøre det. Det gjorde han med en hånd som har et beinbrudd. Harding! Jeg tenker med en gang på makkeren til Evald som skulle sykle Offroad Finnmark 300 som en del av laget. Lars Harald. Jeg ringer han og spør om han har lyst til å sykle med meg. Han svarer momentant Ja! «Jeg hiver meg i bilen fra Lakselv» bra! Tenker jeg, det skader ikke med en ekstra mann på 300.

Etter noen pannekaker, croissanter og noen brødskiver går jeg til hotellrommet for noen timer hvile. Jeg har behov for det nå. Jeg har tross alt ikke sovet mer enn 3 timer og 20 minutter på disse 63 timene med sykling. Jeg får tips fra Anders «hertugen» om å ta en isdusj i 5 minutter før og etter jeg har sovet. Det gjør jeg. 5 minutter med det kaldeste vannet jeg klarer å få ut av dusjen. Friskt! Men jeg kjenner at lårmusklaturen trenger det. Nå jobber blodgjennomstrømningen på maks! Planen er å sove 4 timer, etter 3 timer er jeg lys våken.

Jeg river av dyna og ser ned på knærne mine. De er hovne. «Boys, her må dere bare

  begynne å virke, vi skal ut på en ny runde» tenker jeg. Jeg tar en ny tur i dusjen med iskaldt vann, får på meg klær og spaserer ned til bobilen. Sulten! Sykkelen har Offroad Finnmark sin tekniske support med Jørn i spissen fikset for meg. Skiftet kjede og bremseklosser. Ellers var sykkelen helt i orden var tilbakemeldingen. Jeg møter Ronny og Lars Harald. De er klare for en aldri så liten Offroad Finnmark 300. Ronny ber meg om å beholde solbrillene på. Handleposene under øynene mine er så store at jeg ikke hadde trengt bærepose for å handle på Rema 1000. Ikke helt upåvirket med andre ord.

Ronny, Lars-Harald og jeg stiller opp for rytterpresentasjon, gjennomfører en kort prat med speakeren, Team Øverbygd Elektro/Rema 1000 Lakselv er klare for et nytt eventyr på vidda. Før start tar jeg og Lars Harald en liten oppvarmingsrunde. Jeg tenker at jeg må kjenne på hvordan disse tømmerstokkene av noen bein er. Er de helt for jævlige eller er OK? Etter 10 minutter rolig oppvarming prøver jeg et drag. Kjennes ikke så galt ut! Utrolig! Dette kan jo bli en fin tur!

Starten går «The race is on, good luck to you all» roper speakeren. Da er vi igang. Jeg er unormalt langt bak i startfeltet, det er ikke farlig tenker jeg. Kommer meg nok fram før master ATV slipper feltet. Ikke planen å være fremst uansett. Når masteren slippes drar fronten avgårde, ta det rolig Tor-Espen sier jeg til meg selv. Du vinner mer på å kjøre kontrollert. Vi kjører gjennom den faste startsløyfen i en passe hard fart. Kroppen kjennes veldig bra ut. Inn til sjekkpunkt Alta på tiden 1 time og 16 minutter. Ronny melder om girproblemer. Supporten jobber som helter. Får ikke til. Jeg gir de tips om å sjekke b-tension skruen. Det hjelper ikke. Jeg tar en rask sjekk selv, giret blir ikke bedre. Kjenner på hjulbolten. Den er helt løs! Javell, ikke værre. Da var plutselig alt i orden. Vi bruker dermed litt mer tid på sjekkpunkt. Det går fint. Idet vi ruller ut av sjekkpunkt Alta begynner det å styrtregne. Skal vi få en slik tur tenker jeg, ikke noe å gjøre med det.

Gjennom «gjørmesklia» på østsiden av Altaelva er det forhold som svarer perfekt til navnet på Strava-segmentet. Gjørmesklie! Vi jobber oss sørover og kommer til klatringen opp fra Bollo hyttefelt som jeg for noen timer siden kjørte ned. Tempoet er hardt, men kontrollert. Vi har mange lag foran oss og det er motiverende å se at vi tar innpå de andre lagene over Nalganas. Regnet gir seg etter hvert og forholdene blir relativt gode. Neste sjekkpunkt er Tutteberget. Der står supporten å venter på oss, klare til full service. Jeg har behov for å skifte alle klærne mine. Gjennomvåt og gjørmete fra topp til tå. Helene server meg. Kjerstin og Johnny tar seg av de to andre team-kameratene. Etter jeg har byttet alle klærne er Trond Anton og Morten klare for et lite intervju. De har stor tro på at dette skal gå bra. Vi kommer oss ut etter 13 minutter.

Nå skal vi mot Bojobæski med en liten omvei på vidda. Vi tar igjen danske Per Thomsen som har fått med seg en rytter på 300 etter han måtte bryte på 700-team. Vi sykler jevnt avgårde, ikke for hardt, ikke for sakte. Vi tar igjen flere ryttere og slår følge med mange andre lag før vi drar sakte i fra. De er litt imponert over farten vi holder. Jeg har jo 900 kilometer i beina. Ikke noe å vente på sier jeg, vi skal jo rekke banketten. Vi passerer et mix lag. Jeg kommenterer at hun ser bra ut, sykler fint og har bra fart! Motsvaret er «om du klarer det her så skal æ faen meg klare 300» gøy at ryttere bruker meg som motivasjon tenker jeg. Om jeg klarer å sykle 1150 kilometer i tøft terreng så skal det være fullt mulig å sykle OF 150 eller 300 for de fleste!

Omveien som arrangøren har lagt inn mellom Tutteberget og Bojobæski er lang, men vi nærmer oss etterhvert Stabbursdalen. Vi har følge av Alf Christian Losvar og hans team. Vi tar fatt på den knotete stien som fører til sjekkpunktet. Den har ikke blitt noe bedre siden sist jeg var her. Når vi ankommer sjekkpunktet er det litt mer liv og røre sammenlignet med når jeg var her sist. Det er flere 700 rytter på sjekkpunktet som blir litt overrasket over at jeg har kommet så langt i løypa. De rister bare på hodet. Hva er denne karen laget av? Sjekkpunktet er oppgradert med live streaming av alle ryttere på konkurransen, på et sjekkpunkt midt i Stabbursdalen. Stilig!

Vi fortsetter i godt driv videre mot Suossjavri. Etappen er hakket tyngre enn på 700-kilometeren. Det er våtere i terrenget og jeg har noen flere mil i beina. Det er tidlig på morgenen rundt klokken 04-05 og tåken ligger tett sammen med lett yr. Terrenget har blitt et skikkelig jobbeterreng med nedbøren som var. Jeg synes det er endeløst siden jeg ikke kan se hvor langt jeg har kommet i løypa grunnet tåken. Etter hvert kan vi skimte Øvre Mollisjok fjellstue. Da vet jeg at terrenget blir lettere.

Etter å ha passert Mollisjok tar vi igjen en 700-rytter. Han er ikke så veldig pratsom. Vi fortsetter og tar etterhvert igjen mix laget fra Lakselv som har hatt utfordringer med knær på den ene rytteren. Jorild er derimot fast bestemt på å fortsette. Hun er knallhard. Vi slår av en rask prat med laget før vi fortsetter videre. Regnet kommer tilbake og det begynner å bli relativt kjølig.

Når vi kommer til Suossjavri er jeg fast bestemt på at jeg skal rett i dusjen. Det er det flere som har tenkt. Det er fullt med våte og gjørmete ryttere som har lyst å få tilbake varmen. Ei dame i dusjen og to karer som venter i badstua. Når rytteren fra det ledende damelaget har fått på seg et håndkle så arrangeres det køordning med Lars som for anledningen sitter på toalettet. Toalettet er forresten 10 cm fra dusjen, så her er det bare å skru av alle intimsoner. Dusjingen koordineres tett fra toalettområdet «neste inn i dusj!, nummer to gjør klar!» ordrene er korte og konsise. Vi får alle kommet oss gjennom en rask dusj. Det har i senere tid blitt meg nevnt at det måtte benyttes spade for å fjerne all søle som var dratt med inn i dusjfasilitetene. Etter jeg har dusjet går jeg til bobilen. Jeg har behov for litt søvn og får meg en god time på øyet. Det er obligatorisk å stå en time på sjekkpunkt. Jeg er ikke så nøye på dette nå. Naturlig nok. Jeg får spist. Skavet reinkjøtt og potetmos. Det blir ikke så mye reinkjøtt, synd. Det er jo så godt! Men reinkjøtt er ikke den beste idrettsmaten. Kanskje etterpå, men ikke underveis. Jeg får supporten til å slippe enda mer luft av framdemperen. Comfort is king! Vi gjør klar og får med oss en rytter som har en brutt makker. Den historien fikk jeg forsåvidt fortalt i dusjkøen. Landeveisrytter som ikke hadde syklet terreng og i tillegg forsøkt å henge på en garvet terrengsyklist i alt for høy fart mellom Alta og Suossjavri. Det kunne ikke gå bra. Han var helt ferdig.

Laget vårt teller nå fire mann. Lars Harald, Ronny, meg og Kjetil Suhr. Vi har kommet oss et godt stykke på vei før Lars finner ut av han har på seg alt for mye klær, kombinert med alt for mange porsjoner finnbiff i magen. Lettelse i antrekk må til. Vi tar igjen en ny 700-rytter. Vi slår følge mot Jotka. 700-rytteren vi tok igjen forteller om sin opplevelse av å sykle 700. Han har hatt en tøff start på de lange 700 kilometerne, men har funnet sin rutine og mestret elementene og tatt inn over seg hva som skal til for å holde flyten oppe. Dette er ofte høyst individuelt og for denne rytteren var det tilstrekkelig med søvn som var nøkkelen for å holde ernæring inne og ikke måtte kaste opp til stadighet. Lars Harald har fortsatt utfordringer med høy kjernetemperatur og lite futt. Et nytt skifteshow må til. Nå er det kort sykkelbukse og korte ermer som gjelder. Det er mye energi i finnbiff. Den varmen må ut og når påkledningen er designet for en god vinternatt så blir det seigt og veldig varmt. Etter omkledningen er det straks bedre og fire syklister forflytter seg bestemt mot Jotka fjellstue.

Jeg minnes når jeg syklet her med Bjørnar i 2019, da med seier på OF 300 som målsetning, det var veldig hardt, jeg var ganske kjørt og vi hadde sterk motvind. Jeg tenker også på når jeg og Geir Lien i 2018 var på vei til seier i 700-team. Da var vi som zombier begge to og jeg måtte legge meg ned et minutt i lyngen for å få liv i hodet. Det var behov for en restart. Nå er derimot følelsen mye bedre, selv om jeg har over 1100 kilometer i beina. Erfaringsbasert kunnskap har gitt meg evne til mestre dette på en svært god måte. Vi ankommer Jotka fjellstue og hvem er det som sitter der, Geir Lien! Veldig trivelig. Han og hans makker Rune Helgesen er litt overrasket over å se meg her. Jeg har tatt de igjen med litt margin. De har hatt en tøff tur over vidda med knekt nese, ribbeinsbrudd og nå ganske store sittesår på Rune. De gir seg ikke på tørre møkka og står i det. Respekt. Vi har en trivelig stund inne på fjellstua. Humøret skal det i allefall ikke stå på. Galgenhumor passer bra i slike situasjoner. Etter 20 minutter er jeg og teamet mitt klare. Vi er alle ganske ivrige på å komme oss til Alta. Klokken er 15:18 på fredag.

Opp en skikkelig kneik fra Jotka for siste gang dette året mot Tutteberget. Der har vi tilgang på vår privatsupport. Helene server meg. Kjerstin og Johnny, samt Ronny sin familie server Ronny og Lars-Harald. Jeg ser også at min konkurrent på trippelen, danske Paw Nørgaard er på sjekkpunktet for å heie på sine danske venner som ligger bak oss i løypa. Han hadde planlagt å kjøre trippelen, men fant ut at det ikke var mulig å få til i år. Han nøyde seg dermed med å fullføre 700. Nå har han tatt turen hit som heiagjeng. Sprekt! Han skal helt sikkert prøve seg på trippelen i 2024. Det tviler jeg ikke på. Han har forsøkt i flere år så det er på tide at han også får det til tenker jeg. Vi fortsetter mot Alta over Nalganas. Nå er snart eventyret mitt over. Det er bare å komme seg trygt ned til Alta. Ned steinbruddet for siste gang, høy hastighet. Det går bra. Vi ankommer Tverrelvdalen og jeg kan se for meg målgangen. Det blir veldig godt!

Jeg har tilbrakt over 93 timer på sykkelsetet. I løpet av denne uka har jeg drukket 38  liter sportsdrikke, drukket 70 nutridrink, x antall energigel og mye annen næring. Tidligere år har jeg hatt store sår i munnen etter å ha spist så mye mat på denne konkurransen. I år har jeg vært flinkere på en veldig enkel sak, puss tenner! Ganske så grunnleggende ting å huske på i hverdagen, men jeg har ikke kommet på det tidligere år. Vi passerer Alta bru, ingen Jon Vidar Bull. Hva er det han driver med som er så viktig, han er jo alltid på plass for litt filming nede fra bunnen av bakken og opp mot Sandfallet. Vi jobber oss opp bakkene og Ronny legger opp til en liten sprint opp den siste bakken. 800 watt er det jeg klarer å trå ned i pedalene og kommer først opp. Pulsen banker, kjenner at jeg lever. Tror du ikke Jon Vidar møter oss på sletta. Jeg forteller at han gikk glipp av en skikkelig margspurt opp bakken. Han intervjuer meg langs Sandfallet. Spør meg om dette er tidenes utfordring. Ja, det er det svarer jeg, en av verdens tøffeste utfordringer. En skikkelig prøvelse. Tar du den utfordringen her så kan du mer enn å sykle. Det må forberedes godt, men det er mulig, det har jeg vist!

Vi passerer høyskolen og har nå en knapp kilometer til mål. Følelsen er stor, men jeg tror ikke jeg helt har tatt inn over meg hva jeg har drevet med. Jeg har vært så fokusert på de små viktige oppgavene som skal til for å få fullført dette. Har ikke tenkt så stort, bare jobbet meg framover. Gledet meg til sjekkpunktene, gjort alt jeg kan for at det ikke skal bli vondt noen plasser. Korrigert på antydninger til småvondter, mentalt vært sterk, ikke latt meg påvirke. Det er oppskriften. Ikke la det bli værre enn det trenger å være, det kan man påvirke med rett mental innstilling. Ingenting er umulig, så lenge viljen er sterk. Ha det som best, når man har det som værst, som Ronny Bratli sier.

Jeg er nå på oppløpet og kan se alle som har samlet seg ved mållinjen for å ønske meg og mitt team velkommen. Den første til å klare Offroad Finnmark-trippelen, Tor-Espen Jolma!! ropes det fra høytaleranlegget til stor jubel! Jeg har klart det! For en følelse! Ubeskrivelig! Vi blir nummer 7 i Offroad Finnmark 300. Ikke at det betyr så mye, men jeg slipper heldigvis en ny dusj med sprudlevin fra daglig leder! Det er godt å være ferdig nå, jeg må innrømme det. 1150 kilometer gjennom vidde, skog, myr, elver og over 19.000 høydemeter. 48.000 kalorier har jeg forbrent. Det tar på! Jeg gjennomfører flere intervjuer, lokale aviser, NRK-TV, og ikke minst medieteamet til Offroad Finnmark. Etterhvert kommer det flere andre team i mål. Alf Christian og hans team kommer. Denne mannen har syklet Offroad Finnmark 20 ganger! Det er seigt! Geir Lien og Rune Helgesen med den danske makkeren til Per Thomsen kommer også i mål. Rune får en velfortjent klem, for en kriger! Han ser ut som han har vært gjennom slagmarken. Blodrødt øye, knekt nese og nogot attåt. Jeg blir av Helene kjørt opp til Jan Martin der jeg bor for anledningen. Han har syklet 700 og er litt preget av distansen. Det føles som at jeg er litt i et vakuum. Hva nå? Nå kan jeg bare sitte her og ta det helt rolig, det kjennes som kroppen vil mer, veldig rart. Jeg er nok bare preget av en uke med fullt fokus på å komme meg videre. Ikke bare sitte i ro. Merkelig følelse.

Jeg sjekker mobiltelefonen, der er det mye å respondere på. Mange fine ord og gratulasjoner fra kjente og kjære. Gøy! Jeg er egentlig ikke trøtt heller. Kommer meg i seng ganske sent. Hvordan skal det gå med denne sovingen. Jeg sovner heldigvis. Men jeg kaldsvetter hele natten. Det er nok mye restitusjonsprosesser som kicker i gang nå. Jeg drømmer, jeg er på vidda, jeg sykler og sykler, kommer aldri fram. Skikkelig mareritt. Etter seks timer søvn er jeg lys våken. Beina mine har hovnet opp. Ser ut som to lange lår. Bare å ta det rolig nå tenker jeg. Hendene er også ganske ømme. Det er lett å forstå hvorfor det skal være rekkverk på trapper, de brukes flittig. Neste på programmet er banketten på hotellet. Banketten er skikkelig bra, jeg får stor heder og får overrakt fine premier gitt av Offroad Finnmark sine sponsorer Sparebank 1, SmartDok, Ishavskraft og Zu4r. Jeg fikk blant annet VIP-billetter til Arctic Race of Norway! Artig!

Takk for alle som har hjulpet meg til å få til dette, uten støtten hadde det ikke vært det samme. Det er mye som skjer i kulissene mens jeg bare har kunnet fokusere på å sykle. Takk for at du orket å lese denne lange race-reporten. Den ble litt lang, men rittet var også veldig langt! Ikke nøl med å stille spørsmål til meg om du kunne tenke deg å starte å sykle, eller drømmer om å gjennomføre en av de lengste distansene i Offroad Finnmark. Alt er mulig å få til, jeg har øvd på dette siden 2013 da jeg startet med terrengsykling og siden 2014 da jeg syklet Offroad Finnmark 300 første gang med min bror. Jeg hadde like mye bruk for rekkverk på trappene da.

Til slutt, igjen, takk til alle som har heiet på meg, hjulpet meg, fulgt meg på nett! Det har vært litt av en reise! Takk!

Øverbygd elektro
Rema 1000 Lakselv
Intersport Tana
Trykkeriservice Lakselv

Tor Espen Jolma