Det er allment kjent at det alltid har vært svingninger i de ulike fiskebestandene i havet (de marine ressursene). Like sikkert er det at hvordan vi mennesker forvalter denne i utgangspunktet evigvarende ressursen, spiller inn på tilgangen til denne ressursen vi er avhengig av. I Gamvik er nå ca. 70 personer av en befolkning på 200 permittert på grunn av langvarig feilslått fiskeripolitikk. De som tilhører den minste fiskeflåten er med god grunn misfornøyd med den siste kvotemeldingen. Her gis det litt med den ene hånden og så tar man mer tilbake med den andre. Over natta ble det stopp i hysefisket. §§ 1 og 2 i Havressursloven. Formålet med havressursloven er å sikre ei bærekraftig og samfunnsøkonomisk lønnsom forvaltning av de viltlevende marine ressursene, og det tilhørende genetiske materialet samt å medvirke til å sikre sysselsetning og bosetning i kystsamfunnene. Havressurslovens § 2 fastslår at de viltlevende marine ressursene tilhører felleskapet i Norge. At staten Norge har gjort dette til et kjøp- og salgsobjekt er et ran av fellesskapets ressurser. I 1990 stjal staten fiskekvotene, som er vår felles marine ressurs, ved å gi de til fiskerne vederlagsfritt. De kunne i neste omgang selge kvotene med god fortjeneste. Konsekvensene er at det har blitt svært vanskelig for ungdom å etablere seg i yrket. Konkurranse om begrensede antall kvoter presser prisene opp. Dette fører igjen til ytterligere utgifter i form av renter, avdrag og gebyrer for denne yrkesgruppen. Det anslås at den samlede verdien på kvotene er på svimlende 129 milliarder kroner. Når utgiftene for fiskerne øker betyr det at de trenger større tilgang til våre marine ressurser for å betjene sine lån og avdrag. Det er enkelt og greit ikke bærekraftig. Det finnes ingen logiske forklaringer på at kjøp og salg av kvoter er økonomisk eller bærekraftig fornuftig, sett i et forvaltningsperspektiv. Ei heller resultatet, som er at mennesker har et arbeid å gå til istedenfor å motta minstelønn fra NAV. INP krever at kvotene skal tilbakeføres til folket! En måte å gjøre det på er at fiskere gradvis får avskrive verdiene på kvotene. Da kan de lettere håndtere likviditeten, noe som kan være avgjørende for driftsmarginene deres, spesielt i usikre tider. Vi er åpne for å diskutere andre fornuftige løsninger. I 2004 endret daværende fiskeriminister Svein Ludviksen(H) trålernes leveringsplikter til kystens landanlegg om til en tilbudsplikt. Hensikten var blant annet å øke konkurransen og fleksibiliteten i markedet og gi fiskerne muligheten til å selge fisken til høystbydende. Konsekvensene er at leveranser fra trålere eksporteres ubearbeidet istedenfor å sikre sysselsetting og bosetting langs kysten. Det er ikke i tråd med havressurslovens formål.
I 2020 eksporterte trålerne 45.966 tonn frosset torsk. Av dette var 8.238 tonn filet og 37.728 tonn fryst hel. 82 prosent av torsken til en verdi av 1,85 milliarder kroner ble altså sendt ut av landet ubearbeidet.
Norge eksporterte fisk til en verdi av 12.83 milliarder i 2023, eller 241.981 tonn fisk. Trålerne eksporterte 40.920 tonn frossen torsk. Av dette var 35.046 tonn fryst hel torsk og 5.874 tonn fryst filet av torsk. Det betyr at 85,6 prosent av trålfisken ble eksportert ubearbeidet. Tallenes tale er krystallklare - fisk som er ment å skape sysselsetting og bosetting langs kysten sendes ubearbeidet ut av Norge.
Et annet viktig punkt er bankenes og statens rolle i dette. I 2003 gikk staten inn og hjalp Kjell Inge Røkke da Aker Maritime i praksis var konkurs, med en redningspakke på 1.3 milliarder kroner. En konkurs ville ha rammet bankene, og staten Norge, og da får en hjelp. Det lønner seg å være en stor aktør med digre lån. Og mens kystens befolkning ranes og henvises til NAV, håver bankene og den norske stat inn penger på belånte kvoter til en verdi av 129 milliarder kroner.
At staten Norge tillater tyveri av folkets felles ressurser og henviser kystbefolkningen til NAV, bør være en sak både for Brennpunkt og Debatten i NRK. Her bør sosiale utgifter til utenforskap, psykiatri, rusmisbruk, kriminalitet med mer, tas inn i regnskapet når en viser til hva vi tjener på å eksportere ubearbeidet fisk.
Løsningen som Fiskeriminister Marianne Sivertsen Næss foreslår, er å øke retten til dagpenger fra 26 til 52 uker. INP godtar ikke at den norske stat raner kystbefolkningen for så å henvise de til NAV med de negative konsekvensene dette har for kystsamfunnene.
Fiskerigruppa i Alta INP, ved Johnny Olaussen, Sverre Thomassen og Gunvald Nilsen.
