Kommunens foreslåtte kutt i helse- og sosialtjenestene rammer allerede pressede tjenester som fysioterapi, ergoterapi og frisklivssentralen, som er avgjørende for innbyggernes helse og velferd. Spørsmålet som reises er om disse kuttene, uten grundige konsekvensvurderinger, kan true lovpålagte tilbud og føre til en fragmentering av viktige tilbud eller utfordre forsvarligheten ved driften av dem. Politikerne bør stille kritiske spørsmål til både hvilke kutt som gjøres og hva som kan gå tapt i omorganiseringene.

Før kommunens kuttforslag ble offentliggjort, henviste kommunedirektøren til Bodø som en foregangskommune, som hadde kuttet i nesten all lovpålagte tjenester og sier: «Vi vet at det ikke er lurt, men …». Dette gir en dårlig forsmak på hva vi kan forvente av innstramminger spesielt i tjenestetilbudene. 

Helse- og sosialtjenesten er blant de hardest rammede med massive kuttforslag i tilbud som går direkte utover innbyggerne, paradoksalt nok innleder Helse og sosial sine kuttforslag i Handlings – og økonomiplan for 2025-2028 med at «Helse og sosial skal sørge for at kommunen gir innbyggerne et forsvarlig tilbud av lovpålagte helse- og omsorgstjenester». Hvordan man tolker forsvarlighet og lovpålagte tjenester kan få store konsekvenser for innbyggernes tilbud. Man kan for eksempel kutte antall årsverk i lovpålagte tjenester som gjør at tjenesten ikke kan drifte tilbudene sine forsvarlig, eller man kan kutte i ikke-lovpålagte tjenester som utfører lovpålagte tilbud som kan føre til at lovpålagte tilbud faller vekk eller ikke driftes forsvarlig. I begge tilfellene bryter man med kommunens mål og plikter.

Et godt eksempel på disse tilfellene finner vi i den kommunale ergo- og fysioterapitjenesten som i lengre tid jobbet med minimale ressurser da flere stillinger har blitt holdt vakante, noe som har gått hardt ut over de ansatte og tilbudene de drifter, som kan stille spørsmål ved forsvarlig drift. Nå foreslås det permanente kutt i tjenesten på tre terapeutstillinger; en ergoterapeutstilling og to fysioterapeutstillinger, hvorav den ene er plassert i frisklivssentralen, som igjen faller innenfor den siste kategorien, en ikke-lovpålagt tjeneste som utfører lovpålagte oppgaver. Et kutt av denne tjenesten kan ikke bare begrunnes med «mindre ressurser til forebyggende arbeid» slik det gjøres i handlings- og økonomiplan, for mindre ressursbruk enn 65 % stilling til frisklivsarbeid skal godt la seg gjøre. Å kutte i denne tjenesten, uten en plan for hvordan tilbudene skal videreføres, vil kunne bryte med lovverket.

Helseledelsen sitter i stor grad med denne definisjonsmakten, som får store konsekvenser i økonomisk trange tider, eller i dette tilfellet «på randen til Robek». Hvordan de forstår tjenestene som yter tilbudene til innbyggerne, blir derfor vesentlig i hvilke avgjørelser de tar. Likevel har man fått med seg noe sentralt i innledende setning, nettopp at helse- og sosial skal gi et tilbud til innbyggerne. Det er derfor besynderlig å se at kuttforslagene som fremkommer i Helse og sosial i hovedvekt omfatter tjenestetilbudene til innbyggerne, mens få kutt f.eks. gjøres i lederstillinger, som jo i sitt mangfold verken er lovpålagt eller yter noe direkte tilbud til kommunens innbyggere. Forslagene som ligger ute er å kutte 2 millioner, som må presiseres kommer med en hake, fordi dette forutsetter en omorganisering. Helseledelsen ser altså her ut til i stor grad å ha vernet om lederstillingene sammenlignet med tjenesteproduksjon. 

Sammenlignet med Narvik kommune, som har tre virksomheter i helse- og sosialsektoren, har Alta ni (ti hvis NAV inkluderes). I Alta er det ofte flere ledernivåer mellom ansatte og kommunedirektør, noe som stiller spørsmål ved om kommunen er i ferd med å bli en topptung organisasjon. Dette kan føre til at viktige beslutninger om kutt gjøres på et nivå langt fra de ansatte som leverer tjenestene. Et konkret eksempel er kuttene i ergoterapistillingen, hvor det hevdes at ventetiden på spesialhjelpemidler øker, men stillingen som kuttes er en 100 prosent til rehabilitering.

Utviklingen i Alta kommune, med de omfattende kuttforslagene, gir grunn til bekymring. Omorganisering og effektivisering kan være nødvendige, men de må skje med grundige konsekvensvurderinger og en rettferdig balanse mellom sparing og tjenestetilbud. Politikerne har et ansvar for å stille de kritiske spørsmålene før beslutningene fattes, og vurdere hvilke langsiktige virkninger kuttene kan få for både innbyggerne og de ansatte. Spørsmålet som bør stå i sentrum for beslutningsprosessen er: «Hvordan kan vi bruke de ressursene vi har på en smartere og mer effektiv måte, uten å gå på bekostning av kvaliteten i tjenestene?» Vi ser at antallet ledere er høyt, noe som går på bekostning av både effektiviteten og tilgjengelige midler til de tjenestene som virkelig betyr noe for folk flest. Kommunen har nå en viktig mulighet til å gjøre kloke og fremtidsrettede valg, som bygger tillit hos innbyggerne og sikrer bærekraftige tjenester i årene som kommer.

Johanne Nikolaisen, Hovedtillitsvalgt Norsk Fysioterapeutforbund, 

Evie Einvik-Heitmann, Varatillitsvalgt Norsk Fysioterapeutforbund, 

Lene Pedersen, Hovedtillitsvalgt Norsk Ergoterapeutforbund