I dag har jeg fått lån. Jeg har fått lån til å kjøpe meg et par – tre departement. Jeg snuser litt på finans, fiskeri og næringsdepartementene. Jeg hørte nemlig at det meste kan kjøpes om man bare kjenne futen og har gode nok bankforbindelser.

Som jeg skrev i går har nord Troms og Finnmark fra 1990 til i dag tapt to tredjedeler av ilandført fangst. (Jeg snakker om fiske og fangst). Det er en reell nedgang fra 22% til rekordlave 8. I samme tidsvindu har flere tusen små fiskefartøy blitt utelukket fra kvotefiske. Det betyr at flere tusen arbeidsplasser har forduftet fra samme område.
Det har vært muliggjort gjennom en politisk verdihandel der blant annet bankene har spilt en sentral rolle gjennom å finansiere eierandeler av felleskapets verdikasse.
Selv om det ikke er direkte sammenlignbart kunne man sett for seg om Sparebank 1 tillot oppkjøp av tre departement og flyttet rettighetene til arbeidsplasser fra Oslo til Porsanger. Jeg antar det har blitt stoppet rimelig fort.

Når jeg har begynt å rette pekefingeren mot oppkjøp av fellesskapet og dermed direkte tillat ødeleggelse av enkeltområder er dette politiske viljer. Det er ingen som skal fortelle meg at banktjenester som plutselig gis tillatelse til å sikre massive rettigheter til marine viltlevende ressurser har en egen pantelov. I alle fall ikke når man vet at rettighetene tildeles i gjennom årlige kvantumsfastsettelser.

Jeg velger en påstand. Det er begått forvaltningsfeil i flere ledd. Det er ingen særrettighet å drive fiske. Bare glem det. Det er en kun et fravær av forbud mot yrkesfiske for kvotemottaker som ellers gjelder for dem som ikke har fått tildelt kvote.
Det kan dermed aldri selges gjennom en panteverdi. Det lukte ikke mye fesk i Bærum. Men, Bærum er i dag Norges femte største fiskevær. Det er ganske spesielt for å si det i milde nordnorske ordelag. Ingen av Finnmarkskommunene når opp på topp 10.
Hvilket politisk parti vil sette søkelyset på dette?

Þekkja