Henrik Aasheim har sånn sett mye rett når han stiller spørsmål rundt at nesten 22.000 unge mennesker under 30 år mottar full uføretrygd.

Uføretrygd er altså en ordning som har til formål å gi økonomisk støtte til den som helt eller delvis har mistet sin arbeidsevne på grunn av sykdom, skade eller lyte.

Det ligger altså i saken karakter at det er vanskelig å miste noe du kanskje aldri har fått prøvd.

Slik jeg ser det har rapporterings, stykkpris og måltalls Norge sendt tusenvis av unge mennesker inn i det sosiale utenforskap.

Det er for liten plass i arbeidslivet til mennesker som trenger veiledning eller merstøtte.

Sånn sett tror jeg det beste er å fjerne begrepet «lyte» fra hele trygderetten.
Begrepet antyder feil eller mangel og burde ikke være gjenstand for en menneskelig definisjon.

En arbeidsinntekt betyr at du mestrer en tredjedel av samfunnet så lenge du er i arbeidsaktiv alder.

8 timer arbeid, 8 timer fritid og 8 timer hvile.

Det er klart det er positivt og betyr noe.

Det er fint å kunne fortelle både seg selv og de rundt deg om en nytte.

Tro meg – det betyr svært mye.

Det er altså stor forskjell på å måtte forlate et arbeidsliv på grunn av sykdom eller skade og det å aldri komme inn i et arbeidsliv av samme årsak.

Må du forlate er det fordi du er utprøvd.

Kommer du derimot aldri inn er det oftest det motsatte.

Det er heller u-prøvd og fremfor utprøvd.

Jeg er ærlig når jeg skrivet at mine beste år var i det sosiale arbeidsfellesskap.

En tredjedel av livet er mye og lar seg vanskelig erstatte.

Den tapte tredjedelen preger også det resterende døgnet fordi fritiden også blir alene og det eneste som er igjen er hvile.

Nå er jeg hurtig på tur mot 60 og dermed uansett snart pensjonist.

Men, jeg tenker med tungt hjerte på om jeg var tjue fem og ingen ønsker meg eller hadde plass til min menneskelige verdi.

Det hadde vært kjempetungt.

Pekkja