Mange var også redd for hva som ville skje etter at en gigantisk politiaksjon med å fjerne demonstrantene i Stilla var gjennomført, og i lokalavisene kunne man lese at bygdefolket ikke trodde at lederne av motaksjonen mot elveredderne var så naive at de forventet fredelige tilstander i Alta etter at aksjonene ble avsluttet. Men heller at den fiendtlige situasjonsstemningen som hadde oppstått mellom bygdefolket ville tilspisse seg.

Selve demonstrasjonene gikk rolig for seg, og det oppsto aldri konfrontasjoner mellom de som jobbet på veien og demonstrantene. De gangene anleggsarbeiderne ble hindret i å utføre jobben på grunn av demonstrasjoner var det politiet som sørget for å fjerne demonstrantene slik at anleggsarbeidet kunne fortsette.

Tor Harry nr. 76

Men før arbeidet med anleggsveien fra Stilla mot Sautso kom så langt ble elveredderne forsøkt jaget vekk fra sine demonstrasjonsleirer av det såkalte Borgervernet. Man kunne lese i Altaposten i juni 1979 at det var 75 karer fra Alta som skulle dra til Stilla for å fjerne demonstrantene om de hindret anleggsarbeiderne å utføre jobben. Og i neste utgave av samme avis meldte Tor Harry Pedersen seg og bekreftet at han var nr. 76.

Fra boka «Elva skal leve» skrevet av Magnar Mikkelsen, utgitt i 1980, kunne man lese følgende:

«Like overrumplende som Folkeaksjonens blokkering av veien skjedde, kom Borgervernets aksjon mot Nullpunktet om kvelden søndag 8. juli 1979. Da kom 50 personer fra Tverrelvdalen til flokken som satt på veien, hvor de rev ned og brente transparentene og fordrev Folkeaksjonens medlemmer. Mandag den 9. om kvelden kom flokken av tverrelvdøler tilbake til Detsika, hvor de under trusler om bruk av vold krevde Stillaleiren vekk. Folkeaksjonen etterkom ikke kravet, og Borgervernet trakk seg tilbake, men fortsatt med tallrike angrep av forskjellig karakter mot Stilla- og Detsikaleirene så lenge de varte».

Familier var splittet

Om dette er en korrekt fremstilling av hva som skjedde vil ikke vi påstå, men man kan trygt skrive at stemningen på dette tidspunktet var meget amper i Alta. Familier var splittet og det var vanskelig å diskutere Altasaken uten at noen ble sint og forlot selskapet.

Situasjonen var slik at Folkeaksjonens medlemmer mente at arbeidet på anleggsveien var startet opp til tross for at nødvendige tillatelser ikke var innhentet, og var klart ulovlig, mens Borgervernet ville ha lovlig fattede vedtak igangsatt. I ettertid vet man at det ble pause i arbeidet til formalitetene ble i orden før arbeidet med veien fra Stilla til Sautso kunne fortsette.

Ikke bare folk fra Tverrelvdalen i Borgervernet

Og det var heller ikke helt riktig at det bare var folk fra Tverrelvdalen som var tilsluttet Borgervernet, selv om det nok var mange fra Dalen som besøkte Folkeaksjonens teltleir søndag den 8. juli 1979. Akkurat det kunne skribenten av denne artikkelen konstatere med selvsyn.

Også søndag 23. september 1979 hadde Borgervernet en stor aksjon der demonstrantene ble oppfordret til å fjerne seg fra Stilla og avvikle demonstrasjonsleiren.

– Slik som situasjonen er i dag føler vi oss regelrett truet av de som holder til i demonstrasjonsleieren, ble det hevdet i en tale i Stilla av en talsperson for Borgervernet. Dette ifølge Finnmark Dagblad påfølgende dag.

Haakon Henriksen sa på vegne av Folkeaksjonen at alle må vite hva de gjør i denne saken.

– Dersom Borgervernet kommer hit for å jage oss bort blir det en voldelig aksjon mot en ikkevoldelig. De som er med på dette fra Borgervernet risikerer med det en fengselsstraff på inntil tre år.

Som våre lesere forstår var Alta sterkt preget av stemning i bygda i denne perioden som varte fra 1979 og godt ut i 1981. Undertegnede var da både taxisjåfør og buss-sjåfør på fritiden, samtidig som jobben på dagtid var på Altaposten. Tilgangen på informasjon om hva som skjedde var derfor stor. Blant taxikunder møtte jeg både demonstranter og folk fra Borgervernet, samt sympatisører fra begge leirer. Som buss-sjåfør fraktet jeg politifolk fra hotellskipet Janina opp til Stilla og til basene langs anleggsveien mot Jotka.

Selv om mange fryktet at aksjonene i forbindelse med utbyggingen av Alta/Kautokeinovassdraget skulle ta år å komme over for befolkningen, gikk akkurat dette hurtigere enn de færreste kunne tenke seg.

Bakken beklager

I sakens anledning har vi tatt oss en prat med Geir Ove Bakken.

Han var så vidt passert 20 år da Altaaksjonen startet, og senere ble han en av de mest sentrale arbeiderpartipolitikere i Alta, først som ordfører og senere ventet fylkespolitikken.

– Dette er så lenge siden at det er vanskelig å huske alt som skjedde. Jeg hadde et aktivt liv med jobb og idrett, og var nok ikke sentral i Borgervernet og ville nok neppe deltatt på noe slikt igjen, sier Geir Ove Bakken, nå 40 år senere.

Bakken forteller at han har uttalt seg litt om dette til media i nyere tid, men er ikke stolt over det han var med på den gang.

 – Voksengenerasjonen styrte

– Jeg var ung og voksengenerasjonen styrte dette i bygda. Stemningen i forhold til det samiske var til sine tider hatefulle. Demonstranter ble sterkt hetset og en del folk gikk litt av hengslene. Men mange ønsket Altautbyggingen, arbeidsplasser og inntekter. Dette må man også i ettertid ha respekt for.

– Tar du avstand fra det du var med på?
– Ja, det har jeg ingen problemer med å innrømme. Men gjort er gjort, og vi er forlikt i dag i Alta-samfunnet, tror jeg. Jeg har blitt 62 år og Altaaksjonen var viktig lærdom, avslutter Geir Ove Bakken.