I Høyesterett sin dom («Karasjokdommen») den 31.5.24 ble Utmarksdomstolen for Finnmark pålagt å ta stilling til alle de krav som er blitt innlevert til Finnmarkskommisjonen, om eiendomsrett til deler av land og vann i Karasjok kommune. Dette til enkeltpersoner og grupper av enkeltpersoner. I den dommen fikk ikke befolkningen i Karasjok kommune tildelt eiendomsretten til land og vann i kommunen.

Den som ser etter hvilke krav dette dreier seg om, vil se at det til dels er krav om privat eiendomsrett til temmelig store deler av land og vann i kommunen. En vil også se at de samlede kravene utgjør nesten hele kommunens grunn.

Blir kravene imøtekommet, ender grunnen eller deler av grunnen i Karasjok kommune, opp som et lappeteppe av private eiendommer.

Her er det på sin plass å opplyse om at da jeg våren 2005, før Finnmarksloven var vedtatt, startet en underskriftsaksjon mot at land og vann i Finnmark skulle ende opp som et lappeteppe av private eiendommer, ble den relative oppslutningen om underskriftsaksjonen like stor i Karasjok kommune som i resten av Finnmark. Over 20% (11 500 underskrifter) av den stemmeberettigede befolkningen i Finnmark skrev under til støtte for kravet. Underskriftslistene ble overlevert til Stortinget før stortingsbehandlingen av forslaget til finnmarkslov.

Daværende visepresident på Sametinget, Ragnhild Lydia Nystad (NSR), karakteriserte i avisa «Finnmark Dagblad» den underskriftsaksjonen som jeg tok initiativet til som «samehets». Dette på tross av at ordene same eller samisk ikke var nevnt i underskriftsteksten.

Fører den kommende rettsprosessen i Utmarksdomstolen for Finnmark og eventuelt senere i Høyesterett, til at de som har reist krav om eiendomsrett til deler av grunnen i Karasjok kommune, får innfridd sine krav, vil det først og fremst være befolkningen i Karasjok kommune som vil bli rammet negativt av dette. Dette fordi at det er først og fremst de som bor i Karasjok kommune som bruker utmarka i kommunen.

Da vil de eiendomsløse til grunn i kommunen, bli nødt til å knegå de nye eiendomsoligarkene i kommunen for å få lov til å bruke disse områdene til jakt og fiske eller til kjøring med motoriserte kjøretøyer langs utmarksveier og skuterløyper, eventuelt også om å få lov til å plukke multebær. Og om tillatelser blir gitt, vil de eiendomsløse til grunn i kommunen være underlagt eiendomsoligarkenes eventuelle krav om å betale for å få lov til å bruke disse eiendommene til nevnte formål.

I propagandaen som har foregått i årtier, særlig fra NSR, er befolkningen i Norge blitt indoktrinert i fortellingen om at den samiske tenkingen, når det gjelder eiendomsrett til land og vann, går ut på at den er kollektiv.  Var og er denne fortellingen usann, særlig når det kommer til NRS`erne og NSR-sympatisørene ?

Det er sterke indisier som tyder på at så er tilfelle.

Jarl Hellesvik