Refleksjoner fra et sjøsamisk/kvensk og norsk perspektiv i Vest-Finnmark:

Også endringen på kart, både sjø og land, til samisk, diskvalifiserer og fremmedgjør den største og opprinnelige brukergruppen, sjøsamer/kvener og norske. Dette er ikke forsoning, men konfliktskapende.

Eksemplet Hammerfest, som belyser kystkommunenes felles utfordring.
Hammerfest Kommunes situasjon kan illustrere dagens aktuelle problemstilling, ettersom det i denne kommunen har skjedd, og er planlagt, utbygning og vekst.

Hammerfest Kommune ble i 1992 slått sammen med Sørøysund Kommune og i 2020 slått sammen med Kvalsund Kommune. Kommuneadministrasjonen ligger i Hammerfest på Kvaløya.

Uttrekk fra Sørøysund lokalhistorie;

På 1600 tallet hadde bofaste sjøsamer rein i området, hvor Kvalsund Samer hadde sin rein på Kvaløya.

På 1700-1800 tallet var det også villrein på Kvaløya, med rett til jakt for alle.

Det var på den tiden ikke tale om rein som tilhørte flyttsamer fra Indre Finnmark.

Først 20 juni 1822 fikk de første flyttsamene lov til å ha 100 rein på Kvaløya og flere søknader kom etter hvert. Denne plutselige og stadige pågangen om å flytte rein til øyene i Hammerfest tinglag ble møtt med fast styring fra de egentlige brukerne av landet – nordmenn og sjøsamer.

I 1857 kunngjorde Hammerfest Fogderi at fjellsamer som oppholdt seg i fogderiet var underlagt den strengeste plikt til å holde reinen under bevoktning og gjeting. 

Lensmannen anmeldte i 1870 fjellsamer i Hammerfest Tinglag for ikke å ha voktet reinen slik de skulle, slik at de gjorde skade på de fastboendes innmark. De fleste ga etter hvert opp å klage og flyttingen foregikk som regel uten kontroll.

I et brev fra amtmannen i Finnmark av 26 januar 1871 fremgår det at det i 1869 skal ha vært 1750 rein på Kvaløya. Det var mer enn tre ganger så mange som det var lov å ha der, 500 rein. Fogden i Hammerfest ble bedt om å treffe de nødvendige forføyninger for å hindre at det ble overført flere rein til Kvaløya enn grensa på 500.

Kilde: Ragnvald Jacobsen; Sørøysund lokalhistorie. Utgitt 1983.

Myndighetenes forsøk på å begrense reintallet og dempe konfliktnivået er ikke blitt respektert eller fulgt godt nok opp gjennom 200 år. Resultatet er en nedbeiting av vegetasjonen på øya og eskalerende konflikter.

I perioden 2010-2020 har reindriften tatt tilgang på 445 dekar ekstra areal gjennom endring i landbruksareal i nye Hammerfest Kommune. Dette i tillegg til andre endringer i arealregnskapet. I tillegg er det slik at reinen også beiter i bykjernen, hager, kirkegårder etc. Større utbyggingsprosjekter som er gjennomført i Hammerfest, som Polarbase, Leirvika basen og sykehustomten er opparbeidet ved utfylling i sjø.

Arealregnskapet for areal omgjort fra utbyggingsformål til LNFR fra 2014 til 2020 i Hammerfest er;

Alle distriktene har fått mer areal tilbakeført til LNFR enn det som er tatt til annet formål. Summert opp betyr det at distriktene samlet sett har fått 17 km2 mer beiteland nå enn de hadde ved forrige arealplan.

Tilbakeføringen av areal er en kombinasjon av opphevede reguleringsplaner og endret avsetning i ny arealplan. Feltene som har betegnelsen L kode 5100 er tilbakeførte arealer. Som det går frem av tabellen er distrikt d20 Fala på Kvaløya en av de som har fått tilbakeført minst areal. Likevel går også de i pluss. Det er også viktig å ta hensyn til at det er en rekke arealavsetninger som ble foreslått i forslaget til arealplan, men som ble tatt ut etter tilbakemeldinger og innsigelser. Disse er ikke regnet inn i dette regnskapet, men kommer som et positivt resultat av høringsprosessen for reindrifta sin del. Det er også viktig å legge merke til at traseen for ny 420 kV linje, både Alta – Skaidi og Skaidi – Hammerfest, er lagt inn i arealplanen og inngår i regnskapet (kilde: Hammerfest Kommune, sept. 2023).

Anbefaling:
Dersom folk i kystområdene skal kunne leve i sine tradisjonelle områder må de ha tilgang på infrastruktur som båtnaust, kaier, veier, elektrisitet, vann og kloakk og andre nødvendige installasjoner. For å ha fullverdige liv i sine nærområder må de også få bygge hytter på sine eiendommer, drive jakt og fiske, sanke bær og benytte utmarka. Folk som bebor indre strøk, og særlig reindriften, har i dag blitt gitt store muligheter til å stanse nødvendige tiltak i kyst og fjordstrøkene som går på bruk av arealene i nærmiljøet på kysten.

Dersom det ikke skjer en endring i disse privilegiene til reindriften, vil ikke sjøsamene ved kysten ha mulighet til å bebo og drive tradisjonelle næringsvirksomheter på sine opprinnelige boplasser. Dagens etterkommere av sjøsamene vil heller ikke kunne ta del i utviklingen av et kyst-Finnmark med framtidsrettede arbeidsplasser, infrastruktur og moderne lokalsamfunn. Reindriftsnæringens krav om vetorett (med støtte fra NSR) på nesten all arealbruk, hindrer allerede i dag en slik utvikling, og er en av årsakene til fraflyttingen fra Finnmark. Inngrep i arealene i kystområdene må i første rekke besluttes av de som bebor områdene og deres folkevalgte organer. Beslutninger som forholder seg til norsk lov og regelverk, og ikke kan overprøves i hemmelige konsultasjoner. Dagens konsultasjonsordning der kommunale, fylkeskommunale og statlige myndigheter er pliktig til å konsultere sametinget/NSR oppleves sterkt urettferdig da konsultasjonene ofte overkjører andre interesser.

Det mangeårige ledende parti på sametinget, NSR, har som krav at samene (i praksis reindriftssamene) skal ha «retten til land og vann» bl.a. i Finnmark. At en kommisjon som skal fremme sannhet og forsoning, ikke problematiserer dette i forhold til flere hundre års bosatte sjøsamer, kvener og nordmenn, er etter vårt syn oppsiktsvekkende.

Reidar Johansen, tidl. Stortings rep. SV

Alf Birger Olsen, tidl. ordfører, Sørøysund, AP

Ole Simonsen, tidl. kommunestyre rep. Alta, SV

Håkon Rønbeck, tidl. kommunestyre rep. Hammerfest, Høyre