Bakgrunnen for invitasjonen er at Norge er i ferd med å kvitte seg med de som produserer mat, med de åpenbare konsekvensene det har for befolkningsutviklingen i nord og i Finnmark. 

Og den negative befolkningsutviklingen i Nord-Norge og Finnmark  fikk nylig sjeføkonom Jan Ludvik Andreassen i Eika Gruppen til å gå ut i media og foreslå direkte utbetalinger til folk i nord. 

Men, folkens, det er jo ikke det vi trenger. Nordstads løsning er enkel, billig, elegant og effektiv. Betale matprodusenten i Finnmark og resten av landet for det arbeidet de gjør med å produsere verdens beste mat. Det gir oss levende samfunn med skoler, idrettslag, butikker etc. Mer komplisert enn det er det ikke. 

Anders Nordstad er siviløkonomen og tidligere matvaretrader som gjennom bloggen han driver med 40.000 følgere har startet en folkebevegelse for de som spiser mat og for de som produserer den. Anders vant Matprisen i 2022 som årets formidler og kjenner til virkeligheten i bygde Norge og i norsk landbruk som tidligere generalsekretær i Norsk Bonde- og Småbrukarlag.

Foredraget som trakk godt over 100 tilhørere fikk oppleve en superengasjert Anders som åpnet friskt med å fastslå hva Norge har som andre land i Europa bare kan drømme om: 

Nok matjord, ren luft, rent vann, ren energi, friske planter og dyr, dyktige bønder, samt høyt utdanningsnivå og kjøpekraft i befolkningen, før han påpekte det åpenbare:

“Å gi norske bønder skylda for høye matpriser er omtrent like intelligent som å gi norsk vann skylda for høye strømpriser» 

På tross av alle fordelene og vår rikdom har vi stelt oss slik at vi i dag er dårligst i verden i selvforsyning av mat, dårligere enn Haiti. Tyskland, som har mindre matjord pr innbygger   enn oss og har en selvforsyningsgrad på 92% mot oss 30 -40 %.  De selger aldri noe før de har fått det de selv skal ha, det beste selvsagt og selger drittmaten til oss. For å unngå toll tilsettes bare indigrienser i maten, som ikke akkurat bidrar til bedre kvalitet.

Matvare handlernes oppgave er å tjene mest mulig penger, og forestillingen om at prisen på mat er summen av produksjonskostnadene var nok virkelighet i 1950, men i dagens utgave av verden og Norge er det betalingsviljen i de enkelte landene som bestemmer matvareprisene. For hvis bonden fikk kroner null for å produsere kornet til brødet, ville brød fremdeles kostet 40 kr i butikk.

Dette er dagens virkelighet og Anders forteller at da han hadde ansvaret for import av Soya fra Brasil ble han  klar over at brasilianernes regneark startet med hva de trodde Ola Nordmann ville betale og at de regnes seg tilbake til produsenten som stort sett ikke tjente noen verdens ting. Det er dit vi er i ferd med å komme i dagens utgave av Norge, og det er årsaken til at vi nå er i ferd med å kvitte oss med de som produserer mat. Det lønner seg rett og slett ikke, og det som ikke lønner seg, forsvinner.  

Dagligvarehandelen får fortsette å gjøre som de vil så lenge politikerne foretrekker å tro at prisene fortsatt settes slik de gjorde på daværende statsminister Gerhardsens tid. Nostalgi er bra, men dette er bare tåpelig!

Norske skattebetalere sponser indirekte matvarekjedene med at det tilskuddet som skulle sørge for lave priser til forbrukerne i realiteten finansierer kjedenes arbeid med å få kontroll over verdikjeden helt tilbake til produsente.  Vederlaget til produsentene blir presset så langt ned at tilskuddet fra staten som i realiteten er nøyaktig like stort som momsen i helhet går med til å dekke den daglige driften sammen med bondens egenkapital.

Det er blitt slik at bonden selv må  betale for å få lov til å fortsette å skape verdier.

Bonden finansierer matproduksjon i større og større grad med arbeid utenfor gården,  hvor konas inntekt regnes som jordbruksinntekt. Men når han eller hun er syk er det inntektene fra jordbruket som teller. 

Vi har nok matbutikker nok til å dekke behovet til 15 millioner mennesker. Hvilke andre næringer kan tillate seg slik overkapasitet? (Ingen har så mange mat millionærer som Norge med så god fortjeneste).

Norsk import av kjøtt vi kunne produsert selv gir ingen velferdsgevinst for befolkningen. Hva er vitsen med å drive med handel hvis vi ikke får noen gevinster av det? 

Nordmenn verdsetter selvstendighet høyt, og da er det et paradoks at vi har gjort  oss fullstendig avhengig av andre land for å dekke vårt behov for mat. Er det lurt?

Det er viktig at maten vi spiser er tilpasset vår matproduksjon, norske forhold, tradisjoner, historie og kunnskap.

Sveits og Østerrike bruker masse penger på matprodusentene og dette er en super lønnsom investering. Stikkord er  turisme, levende samfunn, velstelt kulturlandskap etc.

Vi må begynne å stille oss spørsmålet om hvor  stor samfunnsnytten  vår matproduksjon har?

Hva er verdien av norsk matproduksjon? 

Matvareindustrien er Norges største innlandsindustri.

Hvis vi produserer mat slik som alle andre, er vi sjanseløse. Vi må produsere mat på våre egne premisser, i hele landet. Det skaper beredskap og suverenitet. I verden vi lever i i dag er det helt tankeløst å ikke fokusere på konsekvensene av å være avhengig av andre land. 

Takk til alle som bidro til det vellykkede arrangementet.

Hilsen Alta Bonde og Småbrukarlag,

Silje Tangen, Jo Tore Lampe, Therese Romsdal

Arne Johanson, Johnny Hætta, og Marit Kjellman