Du leser nå en meningsartikkel, som kun gir uttrykk for skribentens egne meninger.
Melkøya skal elektrifiseres, og det legges opp til en prosess der samene taper uansett utfall. For at strømmen ikke skal bli for dyr må det bygges kraftlinjer og vindkraft i Finnmark i områder som vil hindre både sjøsamisk kulturutøvelse, utmarksbruk og reindrift. Enten mister man kulturgrunnlaget sitt - eller så blir man syndebukk for høyere strømregninger, eller et havarert elektrifiseringsprosjekt med tilhørende klimaendringer. Dette skjer samtidig som Norge skal inn i en forsoningsprosess etter at Sannhets- og forsoningskommisjonen har levert sin rapport. Denne forsoningen skal altså skje til rytmene av et stadig økende press mot den samiske kulturen, og i et retorisk klima der samene blir syndebukker for alle tidens utfordringer. Bremseklosser, klimasinker, etnopolitikk er merkelapper som tilhører tidens melodi. En moderne måte å latterliggjøre samenes sak på er å klistre samiske rettighetskamper til det såkalte NIMBY-fenomenet (Not in my back yard / ikke i min bakgård), slik Elisabeth Gammelsæter gjør i sin bok “Ikke i mitt nabolag”. “De bruker snøskutere, metall til søljer og selvfølgelig strøm” sa Gammelsæter i en uttalelse om hvorfor Fosen-dommen er feil. Ved å gjøre samene til klima-dobbeltmoralister og egoistiske bremseklosser, så tegner man et fordummende verdensbilde som inviterer til både hets, latterliggjøring og politisk overkjøring. “Vi får prate med dem og kalle det dialog, men de er jo helt virkelighetsfjerne NIMBY-folk, så vi overkjører dem bare til slutt”. Dette kan jeg se for meg at man tenker i de industripolitiske tankesmier. Jeg trekker frem disse eksemplene til ettertanke. Med sannhets- og forsoningsrapporten i hand burde vi ha fullt fokus på å identifisere hvilke mekanismer som bidrar til å opprettholde fornorskningen i dag. I stedet er storsamfunnets oppmerksomhet på helt andre steder. Er det mulig med forsoning når det pågår et menneskerettighetsbrudd mot Fosen-samene? Og er det mulig med forsoning når Regjeringen vedtar politikk som legger opp Melkøya skal elektrifiseres, og det legges opp til en prosess der samene taper uansett utfall. For at strømmen ikke skal bli for dyr må det bygges kraftlinjer og vindkraft i Finnmark i områder som vil hindre både sjøsamisk kulturutøvelse, utmarksbruk og reindrift. Enten mister man kulturgrunnlaget sitt - eller så blir man syndebukk for høyere strømregninger, eller et havarert elektrifiseringsprosjekt med tilhørende klimaendringer. Dette skjer samtidig som Norge skal inn i en forsoningsprosess etter at Sannhets- og forsoningskommisjonen har levert sin rapport. Denne forsoningen skal altså skje til rytmene av et stadig økende press mot den samiske kulturen, og i et retorisk klima der samene blir syndebukker for alle tidens utfordringer. Bremseklosser, klimasinker, etnopolitikk er merkelapper som tilhører tidens melodi.Runar Myrnes Balto (Norske Samers Riksforbund - NSR), sametingsråd med ansvar for sannhet- og forsoningsspørsmål. Foto: Terje Bendiksby / NTB
–⁠ Er det mulig med forsoning?
– Det er noe å ta med inn i innspurten av en opphetet lokalvalgkamp, da reindrifta og samiske interesser gjerne får gjennomgå så det suser, skriver sametingsråd Runar Myrnes Balto (NSR) i denne kronikken.