Du leser nå en meningsartikkel, som kun gir uttrykk for skribentens egne meninger.
En av denne sidens aller første leser heter Petter Jørgen Omtvedt. For mange år siden skrev han i kommentarfeltet at moder jords klima og miljø kun kan berges gjennom en folkeresolusjon. I nesten tre år har jeg gått og næret på denne kommentaren. Jeg har spolt den frem og tilbake og ikke funnet ordene som kunne forklare innholdet. Helt til i dag – det var da jeg forsto. En folkeresolusjon skiller seg vesentlig i fra et direktiv, en lov eller en forordning om du vil gjennom følelsen av tilstedeværelse og medvandrerskap. En folkeresolusjon er når folket selv tar ansvar for sin egen fremtid og ønsker å tilby neste generasjon et levelig samfunn. Et direktiv, en forordning eller en annen form for lovtekst er et slags motsatt fortegn og skaper i mange tilfeller motstand på grunn av manglende nærværsforståelser. Petter Jørgen ga meg en lekse det tok tre år og finne ut av. Mine ferier når sjeldent særlig langt. Jeg kjører som regel gjennom nordkalotten og ser på historien til de som har levet her i tidene som har gått. Jeg setter meg ned og kjenner pulsen på samfunnene som har klort seg fast her oppe på den nordligste hylle.Men, i år kom tårene. Turstiene fra campingplassene og festivalområdene helt nord i denne verden er blitt til levende søppelstier. Det ligger plast, glass og ny brukt søppel over alt. Det menneskelige forfall er så synlig at man må være fullstendig blind for å levere ut et gyldig supplement. Det mest folkefattige arealet på moder jord er altså kledt inn i ubrukt overflod. Omtrent ingenting av søppelet som finnes er en nødvendighet. Det er rent overskudd av luksus som stammer fra rekker av engangsartikler.
Plast, emballasjer og ny brukt dritt baner altså sin vei helt opp mot polene.
Klimasporet er dermed knyttet til distansene som brukes for å produsere denne dritten. Miljøavtrykket er knyttet sammen med skjødesløsheten som følger av bruk og kast og naturskadene vil etter hvert kunne måles i vannkildene som i løpet av et par tiår er solid forringet. Hva i alle dager er det vi som enkeltindivid holder med på og hvordan kan vi som kollektive samfunnsmekanismer be om mer energi for å holde vedlike distansene av nedsøpling og synlig overflod. Folkeresolusjon Petter Jørgen la frem til debatt kan ikke forsinkes. Som individ er vi alle nå nødt til å ta vår del. Vi er helt nødt til å bygge nærsamfunn med egenmestring og forsyningslinjer som avslutter dette helt syke kapittelet i menneskets historie. Vi må begynne å plukke opp etter oss og spørre om det vi kjøper har bagasje tagg på.
Den nåværende globale ledelsen må avsettes av folket selv. De forstår ikke formlene som i sum legger inn distanser som ødeleggende faktor uansett hvilken energiform som benyttes. Det er rett og slett ikke bra og vandre rundt med hunden i en ryggsekk.
