Det hele startet i slutten september, da Stians pappa fikk beskjed om at han mest sannsynlig hadde fått kreft. Dagen etter sa Stian opp jobben og la leiligheten ut for salg, han ville gjøre noe meningsfylt. 

– Jeg hadde fulgt med på noe som heter «mars mot ensomhet» i Danmark, og bestemte meg for at jeg også ønsket å legge ut på langtur. Jeg ble heldigvis overtalt av fem kompiser til at jeg ikke kunne kopiere konseptet til punkt og prikke, i og med at jeg skulle starte midt på vinteren, forteller Stian til Kronstadposten.

For Stian startet midt på vinteren, søndag 1. januar fra Lindesnes, og da var det ikke like lett å få noen til å hive seg med å gå deler av eller hele etapper sammen med han. 

– Jeg laget meg en plan fra a til b, men allerede etter to dager måtte den skrinlegges. Da ringte det to venner av meg, de hadde ordnet meg overnatting hos noen bekjente. Og slik har det egentlig gått slag i slag nordover. Jeg har blitt sponset både hotellovernattinger, campingplassovernattinger og har fått overnatte hos bekjente av bekjente. Jeg har møtt en helt utrolig rekke med fantastiske mennesker, og møtt en åpenhet og varme som er ganske unik. Fra jeg startet og frem til Alta har jeg kun sovet fire netter i telt. 

Artikkelen fortsetter under bildet.

Sykkelvogn på 70 kilo

I 2008 gjorde Stian noe lignende. Da sa han også opp jobben og solgte boplassen, og bestemte seg for å reise til New Zealand.

– Jeg gikk New Zealand på langs, men har ikke gått så lange distanser siden den gang. Jeg er aktiv i karatemiljøet og liker å holde meg i aktivitet. Jeg går ofte turer i fjellet, men da to-tre dagers turer. Det å skulle gå 4.444 kilometer fra Lindesnes til Nordkapp, etter asfalten og med omveier for å treffe folk, var noe helt nytt.

For å få minst mulig belastning på skuldrene, trekker han en sykkelvogn etter seg. Den veier totalt 70 kilo, pluss minus proviant for etappen. Da Kronstadposten treffer den blide turgåeren i Alta Sentrum, har han sin første hviledag i Alta. Også tirsdag skal han hvile beina, før han setter kursen mot Rafsbotn. 

– Jeg skal blant annet treffe noen i karateklubben her i Alta, og det ser jeg frem til. 

Artikkelen fortsetter under bildet.

Måtte nesten bryte

Prosjektet holdt derimot på å få en brå slutt allerede i februar, da Stian fikk konstatert beinhinnebetennelse i begge leggene. Selv om det så ganske mørkt ut for muligheten til å kunne fortsette gåturen, ønsket han likevel ikke å gi opp. I fjorten dager gikk han på sterke smertestillende og nektet å gi seg.  

– Jeg fryktet etter hvert at jeg måtte gi opp, men så snudde plutselig ulykke til hell da jeg kom til Gardermoen.

– For da havnet jeg utrolig nok på et kurs med 30 fotterapeuter. Ei venninne av meg ringte og fortalte at årets fotterapeut skulle holde kurs der og at han kunne seg på beina mine. Han klipte til noen gummi-greier og la de under sålene mine, og så på ganglaget mitt at jeg trådte litt skeivt på den ene foten. Så med veiledning fra han ble jeg helt fin bare én uke etterpå.

Artikkelen fortsetter under bildet.

På sin ferd har Stian blant annet hatt med seg gå-kompiser fra TV2-serien «Petter uteligger», truffet to av deltakerne fra Lars Monsen sitt program «Ingen grenser», han har fått mate små apekatter i en dyrepark og besøkt utallige kirker.

– Jeg er egentlig ingen kirkegjenger selv, men fasineres av historiene. Jeg begynte å ta bilder av de kirkene som jeg passerte og da var det noen som tok kontakt å ville donere penger til Kreftforeningen for hver kirken jeg tok bilde av. Da gikk det selvsagt litt sport i det og nå tror jeg at jeg har besøkt minst 140 kirker på veien.

Friskmeldt far

På spørsmål om hvordan det går med hans far i dag, svarer han at det heldigvis var falsk alarm de fikk servert fra legene i september.

– Min far er heldigvis frisk, men jeg mistet min mor til kreft for ti år siden og min bror ble friskmeldt for tre år siden. Jeg har testet meg selv siden jeg var 18 år, da jeg er genetisk anlagt for å få sykdommen, og til neste år skal min niese fjerne brystene for å være føre var. Vi er med andre ord ganske eksponert for sykdommen i familien, og derfor betyr det ekstra mye for meg å kunne samle inn penger til Kreftforeningen på veien mot målet. Til nå har jeg samlet inn 180.000 kroner, men målet er 250.000 kroner og det håper jeg å nå.

Han forteller videre at det ikke er turen i seg selv eller etappene som har betydd mest på veien, men alle menneskene han har møtt. 

– Folk har vært enormt behjelpelige og gjestfrie, og mange har åpent seg om helt private sykdomshistorier. Det er absolutt ikke gåturene jeg blir å huske best, men alle de fantastiske menneskene jeg har møtt og alle historiene som de har fortalt meg. Og så må du ta med at dersom noen her i området som ønsker å gå sammen med meg på vei mot Nordkapp, er det bare å søke opp «Stian går mot kreft og einsemd» på Facebook, sier han avslutningsvis.