Debattinnlegget var først på trykk i Norsk elbilforening. 

Store kontraster

86 prosent kontra 49 prosent

Det er ytterpunktene mellom det området i Norge hvor det er vanligst å kjøpe elbiler og der elbilandelen er lavest: Altså mellom Hordaland og Finnmark.

Vi som bor i Finnmark er vant med at de store omveltningene som samfunnet legger opp til, tar litt mer tid hos oss. Det tar tid å nå helt frem til alle kroker og kriker i landet vårt.

Så også i elbilsalget.

Men for få år siden var antall solgte nye elbiler ensifret. Og sakte, men sikkert kommer vi etter når det er tilrettelagt infrastruktur og fordelene med kjøp av elbil opprettholdes.

Men hvorfor går det såpass mye tregere her oppe, kontra for eksempel Sør- og Vestlandet? 

Fritiden – den er hellig  

En mulig forklaring er at vi har andre bruksområder og transportkulturer enn den gjengse nordmann.

Når vi først har klort oss fast i bjørkebuskas og blåbærlyng her nord med seks måneder kald vinter og langt til naboen, er det én ting vi i fylket på toppen av verden vet å sette ekstra stor pris på:

Det er vår fritid. Den er hellig.

Og nettopp derfor velger mange å investere mye midler på nettopp fritiden.

For når sommeren kommer, faller den ofte på en tirsdag. Mellom klokka 10 og 12.

Når den varme årstiden er såpass kort, velger derfor mange å reise sørover, på ferie, for å oppleve å kunne vasse i badetøy i en strandkant, ofte i Bottenvika, hos våre svenske eller finske naboer.  

Vi skal trekke campingvogn om sommeren og snøscooter om vinteren

Mange av oss har også campingvogner. Som brukes som hytte om vinteren og til nomadisk transport om sommeren.

For det er vi vant til – skal vi noe, er det ofte en god del mil mellom mål og ønske.

Og mange av oss har investert i hytter, men for å nå disse behøves ofte snøscootere for å frakte bagasje, vann, ved og annet utstyr frem til basen – som hytta er. For det er fra den vi så velger skiturer, scooterturer, isfisketurer osv.

Med både campingvogn om sommeren, snøscooter om vinteren, og ellers tilhengertransport gjennom året – da spør vi alltid: «Hva kan bilen trekke? Og hvor langt kan den rekke?»

Det er basisgrunnlaget for at en finnmarking skal vurdere en bil som kan dekke basale behov når den hellige fritiden setter inn.  

Moms og vektavgift samtidig er en usedvanlig dårlig idé  

Da nytter det lite å motivere Norges nordligste landsdel med å først innføre moms og så i tillegg en vektavgift. 

Å «vekt»-legge elbiler over en viss størrelse er gjennom Finnmarks-øyne en usedvanlig dårlig idé.  

Våre utfartsdestinasjoner er dessuten ikke i nærheten av ladestasjoner. De er ofte ikke nær noen strømlinje i det hele tatt.

Og det er nettopp da man trenger en bil som kan «rekke» i tillegg til at den kan «trekke». 

Jeg har fått mange henvendelser fra arge finnmarkinger om hvor lite enkelte forstår – innspill som ikke egner seg på trykk, da de er uttrykt på god finnmarkdialekt med en solid dose bannskap.

Det er en god andel som bor i tettbebyggelse og byer i Finnmark. Og til daglig klarer vi oss både med sykkel, gange, buss og mindre elbiler.

Men ofte nok skal vi også til nabostedet. Eller til vintercampen, hytta eller annen fritidsaktivitet.

Og det å kjøre ned til Bottenvika med en vogn bakpå som veier fra 1-2,5 tonn – det gjør de færreste med et mikrokjøretøy – da må vi ha et fartøy som både kan trekke og rekke.

Uten å måtte stoppe altfor mange ganger på turen for å lade. Vinterføret gjør også sitt til at forsering på snø krever utrustning som takler det.

Men for å oppnå alt dette ønsker vi også å være flinke og velge rett. Altså å velge elbil. 

I Finnmark handler ikke stor, tung bil om status

Da hjelper det ikke at regjeringen foreslår at alle disse kravene vi stiller til våre kjøretøy vingeklippes og avgiftsbelegges.

En myte verserer om at det kun er de økonomisk fordelaktige på Oslo Vest som kjøper slike biler som statuskjøretøy. For å kunne pendle frem og tilbake på jobb på slett og tørr asfalt.

Vi kan slå fast at så ikke er tilfelle hos oss – her er stor kraftig bil en nødvendighet for å komme oss frem i rimelig tid på en trygg og forsvarlig måte.

Og sånn ser vi på kjøretøy som kan trekke og rekke – det blir ofte en SUV med firehjulstrekk.

Av en eller annen grunn er det som vi anser som vann og brød for hverdagen vår, blitt et allmektig «statussymbol» i andre deler av landet.

Så får bergensere være best i å kjøpe elbil, men her nord er folk fremdeles skeptiske til om de elektriske kjøretøyene kan duge.

Og idet vi nå beveger oss inn i den ønskede elbilutviklingen, så slenger regjeringen altså på avgifter.

Det betyr at en bil med standard tyngde på 2000 kg, vil få hele 18.750 kroner i påslag. Og det er i tillegg til momsen. 

Nå må vi satse på at Stortinget redder elbilutviklingen i Finnmark

Også vi skjønner at elbilistene ikke kan fortsette med avgiftsfritak inn i evigheten.

Derfor har Elbilforeningen også sagt at det er greit med en forsiktig innfasing av moms.

Men når vektavgiften kommer i tillegg, blir det helt feil. 

Dagens regjering er opptatt av at det skal være mulig å bo og leve også i distriktene. Da må de ikke ødelegge for den fantastiske utviklingen vi har hatt i Finnmark og skattlegge elbiler som både kan rekke og trekke.

Nå må vi stole på at Stortinget tar oss Finnmarkinger på alvor og sørger for at elbilene blir i flertall også her.

Da må de stoppe forslaget fra mindretallsregjeringen om å gi en vektavgift på elbiler. 

Gjermund Pleym Wik, leder i Finnmark elbilforening