Kor ska vi reis hen? Lytt til forskningen som viser til at klimaet endrer seg. Lytt ikke til politiske maktstrukturer som benytter klimaendringene til å slå økonomisk mynt.
At været endrer seg tror jeg de aller fleste ser. Det begynner å bli tynt med argumentasjon som «det var like ille før». Det er mye vær på moder jord i sann tid og sannsynligvis vil det bli enda mer i årene fremover. Været som vil dominere lar seg like vanskelig repareres som å bygge nye sykehjemsplasser når helsepersonellet mangler. Det er de menneskelige energibanene som må endres og ikke de vekstøkonomiske teoriene. Det er like ille å se mennesker drukne som å se overfylte sykehuskorridorer med manglende personell. Planfasetiden er ikke lengre aktuell. Det er responstiden som må aktualiseres. Hva, enn, hvis må altså erstattes med hvem gjør hva, hvordan og til hvilken tid.
Med andre ord; Kor ska vi reis hen – hvis moder jord er opptatt. Jeg er inne i en dårlig periode og må holde pennen i ro fremover. Det er synd fordi jeg har enda mye på hjertet. Men, til alt hell vet jeg nå hvilken solid grunnmur av menneskelig kompetanse som er bygget opp på denne siden. Det er jeg veldig glad for. Jeg er helt sikker på at mange av dere kan ta denne siden ideologi videre.
Men, tilbake til innholdet i posten. Kor ska vi reis hen – om moder jord er opptatt.
Hvilke strukturer vil overleve i en nær fremtid der distansene oftere må nedjusteres fordi infrastrukturen kobles i fra. Hvilke verdikjeder vil tre frem som basale og hvilke områder skal benyttes til mangfoldets behov. For min del vil kompassnålene peke nordover. Jeg vil fortsette å tro på et sterkt naturvern der særlig drikkevannskilder, primærnæringsdrift og lokalt forankrete nærsamfunnsplaner styrkes. Det vil være hemningsløst meningsløst å nedbygge naturen i nordområdene for å ødelegge forsyningssikkerheten til det vi som samfunn vil trenge aller mest. Det vil si ly, rent vann og områder som kan vokte dyreliv og naturmangfold.
Elektrifiseringsmodeller som Melkøya prosjektet og enorme sideeffekter som nedgrusing av reinbeiteland og forsuring av katastrofalt store områder med ferskvannskilder er rett og slett grenseløst uforsvarlig. Det er politiske katastrofemodeller i fri dressur. Med denne posten – legger jeg pennen min bort for en stund. Jeg er ikke særlig frisk for tiden. Jeg vil bruke tiden min ute, gå så mye jeg klarer og prøve å se om nervebanene i kroppen min finner en slags vei hjem igjen.
Þekkja
