Norsk vindkraftsatsning fikk en positiv sideeffekt. Folket fikk naturblikket tilbake igjen. Det tenker jeg er veldig bra. Verdien av naturmangfold og generasjonsøkonomi ble igjen et tema. Vindkraft er og blir et teknologisk blindspor som både båndlegger enorme arealer, er ustabilt og ikke minst trenger et forsyningsnett som benytter voldsomme distanser. Norsk natur, det økologiske mangfoldet og samfunnene som berøres fortjener rett og slett ikke å bli Sorte Per. Jeg håper vi som fellesskap og verdisamfunn snart kan slå fast at vindkraft er et forlatt energiforsyningstema og løfte blikket mot et grønnere og mer robust samfunn. Kjernekraft er ikke lengre kun en våt drøm, det er ikke elektrifiseringsmoderasjon heller. Vannkraften har er potensiale for nyutvikling og energieffektivisering, - og jordvarme har fremdeles en stor og uforløst kapasitet. Det er også alt for få som snakker om overelektrifisering som luksusforbruk og tøvete ideer som nedkjøling av gass til global videre oppvarming. Det er med andre ord på tide og stikke hull på vindkraftboblen. Naturen må igjen tilbake som førstevalget. Når jeg i dag takker statsråd Terje Aasland og resten av vindkraftforkjemperne er det fordi de ga samfunnet tilbake verdisynet. De lot det norske folket få brilleglassene tilbake på nesetippene igjen. Det er jo en skikkelig gladsak. Selv om jeg ligger litt nede for telling, koster jeg på meg et lite skjevt smil. Þekkja
Foto: Ole Martin Wold / NTB
–⁠ Når vinden stilner
– Jeg håper vi som fellesskap og verdisamfunn snart kan slå fast at vindkraft er et forlatt energiforsyningstema og løfte blikket mot et grønnere og mer robust samfunn, skriver Þekkja i dette leserinnlegget.