Sametinget har endret sin duodji-politikk. Dette var nødvendig, fordi den forrige måten Sametinget støttet opp om duodjiutøvere (duojár) var blitt både byråkratisk, komplisert og ineffektivt. Endringene har skapt debatt, senest i form av Gry Warth sitt innlegg «Ullgenseren må inn i duodji-varmen igjen» (9.4.24). Jeg ønsker å bidra med noen refleksjoner om hva målet er med at Sametinget støtter duojáre.

Duodji er i en truet situasjon, og i dag er det utfordrende å leve av duodji. Vi har få utøvere som har det som fulltidsjobb, og enkelte duodji-tradisjoner står i fare for å forsvinne. Prisnivået og lønnsomheten i næringen er lav, mens produktene er tidkrevende å produsere. Produkter som kofter, belter, sjal, skaller, hornknapper, guksier, kniver, gensere, med mer hører til kulturen vår og er noe mange samer ønsker seg, men vi har ikke betalingsevnen eller viljen til å betale den reelle prisen av produktet i dagens samfunn.

Konsekvensen er at duojárene ofte ender opp som ideelle dugnadsarbeidere for kulturen vår. Etter at kostnaden for materiale, skatt og moms er trukket fra, sitter mange igjen med en timelønn de færreste av oss ville akseptert. Jeg leste nettopp på Facebook om en sjøsamisk koftesyer som har gitt opp. Hun skrev at hun hadde svært lav årsinntekt, og kom til å ende opp med en pensjonisttilværelse i fattigdom.

Gákti/kofte er et produkt som sys etter målene til kunden og etter deres slekttradisjoner. Gákti gir lite inntjening, men er et av de mest etterspurte produktene. Et annet eksempel er vevde koftebelter. De selges for 4.000-6.000 kr i markedet, men det tar like lang tid å veve som det tar å bygge en elvebåt - et produkt som markedet gjerne betaler 100.000 kroner for.

Duodji er en viktig samisk kulturarv og Sametinget har derfor et særlig ansvar overfor tradisjonell duodji. Med den nye ordningen gjør vi alt vi kan for at tradisjonell duodji kan videreføres fremover. Vi kunder trenger nemlig noen å kjøpe produktene fra, og de må få skikkelig lønn for arbeidet. Økt omsetning av egenprodusert duodji for et større marked står sentralt i Sametingets satsing. Da trenger vi en næring som kan tilpasse seg endringer, en næring som er profesjonell og som klarer å øke inntjening og lønnsomhet.

Det har vist seg å være veldig krevende gjennom mange år og mange prosesser å finne en felles definisjon på duodji, fordi ulike områder har ulike tradisjoner. Så hvordan skal man bestemme hvem som får støtte? Tidligere hadde Sametinget et duodjiregister der et fagorgan oppnevnt av duodjiorganisasjonene vurderte søkernes produkter. Problemet var at saksbehandlingstiden var usikker og det var usikkert hvilke produkter som ble godkjent. Et annet problem var at duojárat kun fikk støtte til å lage akkurat de produktene som var godkjent.

Så dersom en duojár hadde fått godkjent skaller, så kunne de ikke få tilskudd for å sy et belte, men måtte sende inn et belte for vurdering. Dette var et tungvint og byråkratisk system som både duodjiorganisasjonene og Sametinget ville ut av. Med den nye ordningen er det nok at tre produkter godkjent av faginstitusjonen kvalifiserer til Sámi Duodji-merket og støtte til alle produkter som er innenfor kriteriene. Dette er etter mitt syn en mer demokratisk og gjennomsiktig ordning enn det tidligere tungrodde duodjiregisteret.

Sámi Duodji-merket tildeles etter kriterier som samiske duodjiorganisasjoner i Norge, Sverige og Finland har fastsatt sammen. Kriteriene finnes tilgjengelig på nett og de kan revideres ved behov av duodjiorganisasjonene. Sametinget vedtar imidlertid regelverket for tilskuddsordningen etter forhandlinger med duodjiorganisasjonene gjennom den såkalte duodjiavtalen.

Vi ser allerede resultater av den nye ordninga. Flere har registrert seg som duodjiutøvere! Dette gir tro på at vi fremover får en situasjon der flere duojáre kan leve av å produsere tradisjonell duodji, slik at vi alle kan ta i bruk gáktier, belter eller guksier også i fremtiden. Målet er å gjøre alt vi kan for at de skal få en levelig inntekt.

Å definere hva som er duodji fremstår både komplisert og subjektivt. Sametinget har derfor ikke forsøkt å gjøre dette. Likevel har vi måttet gjøre noen prioriteringer om innretninger på driftstøtteordningen vår, for at vi faktisk skal kunne nå målene våre med de ressursene som vi har. Vi har valgt å vektlegge tradisjonell duodji i våre støtteordninger.

Det betyr ikke at vi ikke ser samfunnsverdien i andre duodjiprodusenter som eventuelt faller utenfor. Vi har en lang rekke fantastiske bedrifter som produserer flotte samiske produkter og som vi er svært stolte av. Sametinget er med på å utvikle varemerket Sámi Made, for å fremme utviklingsmulighetene til de som eventuelt faller utenfor duodjimerket.

Warth holder i sitt innlegg fokus på en enkeltbedrift, nemlig Graveniid AS. Sametinget er stolt over denne samiske bedriften som gjør det godt og produserer lokalt. Sametinget ga i 2015 investeringstilskudd på 500.000 kroner til Graveniid til ny strikkemaskin og opplæring. Med denne maskinen kunne Graveniid øke maskinproduksjonen vesentlig. I løpet av de siste 5 årene har Sametinget gitt Graveniid tilskudd på over 1 million kroner. Det har vært gitt driftstilskudd, koronatilskudd og tilskudd til logosymaskin i 2022. Sametingets driftstilskudd på inntil 170.000 kroner er forholdsvis beskjedent i forhold til den inntjeningen som Graveniid har.

Dersom det skulle vise seg at Graveniid ikke blir godkjent med Sámi Duodji-merke, så har Sametinget en rekke andre tilskuddsordninger som Graveniid kan søke på. Jeg tar gjerne en samtale med Graveniid om hvilke muligheter som finnes innenfor Sametingets tilskuddsordninger - og jeg oppfordrer flere virksomheter til å kontakte oss for samtaler om tilskudd til næringsvirksomhet.  

Selv om enkeltbedrifter kommer i fokus i debatten, må vi likevel tenke i et helhetlig. Innenfor de rammene vi har vil vi gjøre alt vi kan for å ivareta fremtiden for tradisjonell duodji.

Berit Marie P. E. Eira
Sametingsråd med ansvar for saksfeltet duodji / Flyttsamelista (JSL)