Vi lever ganske kort til å være død så fryktelig lenge. Dermed kan man jo spørre seg hvordan et normert menneskeliv på 80 år kan ødelegge en 4.6 milliarder år lang historie. Det er altså hardt å fatte at en samlet lavpromille på rundt 0, 05 har egenskaper resten av de 99.995 ikke evnet. Selv om istidene har kommet og gått, tørkene har herjet og den blåe åkeren har stått hundretalls meter over dagens havnivå – mener våre fremste menn og kvinner at vi kjører konstant rundt på en knallrød reservetank. Vi kan jo selvfølgelig føle stolthet av å utføre historiske mirakler. Altså å bruke minimalt med tid på å gjøre kål på den fargerike gamle planet. Eller vi kan stusse litt på hvor enkelt det var. Eller vi kan tvile litt og spørre om livene virkelig forsvinner. Det rareste av alt, sett i lys av den svært begrensede tiden vi har å leve – er hvor mye smerte vi klarer å påføre. Hvorfor i alle dager evner ondskapen å seire når vi allikevel er mest død. I historien blir vi allikevel som fluelort å regne, uansett hvor mange ganger vi bomber hverandre i hodet eller løper rundt på jakt etter karbonfangst.
Det er lenge siden jeg forsto min mikroskopiske tilstand og fikk øynene opp for øyeblikkene. Hva er vitsen med å telle dager. Øyeblikkene er uansett historien og de som blir skrevet ned. Jeg vet jeg ikke kan stanse krigene som raser, eller den fryktelige grønnfargede harselasen som skaper frykt og skaper økonomisk maktovertak.
Men, jeg kan minne hver og en som leser på denne siden verdien av øyeblikkene du opplever og hvor liten verdi stress har. Stell pent med deg selv i dag. Selv om noen lever til de er hundre og andre kun kommer noen steg på veien vil ingenting av dette bety så veldig mye – hvis man ikke evner å kjenne fred. Det er jeg helt sikker på. Þekkja