Det er vinteren 1994 og jeg er mannskap på snurrevadbåten Wingøy. En 54 fot stor kutter med 400 hester General motors. Vi ligger klar på Henningsværstraumen og venter på at startskuddet skal gå. Skippen Magne Albertsen trommer hurtig med fingrene og du kan se at hele mennesket står i helspenn. Båteier Rune Tordahl smiler fra øre til øre. Klokken blir seks og vi fosser ut av linjen båtene ligger samlet på. Den gamle gode generalen brummer kraftig og det oser sort dieselrøyk ut av skorsteinen. Det støtes i fløyta og over bord går blåsene slik at tauarmene begynner å rulle ut. Det er full hendel hele veien. Kun et lite slakk når nota skal over bord og full gass igjen når vi ruller ut den siste armen og i en stor bue manøvrerer oss tilbake mot de røde blåsene og stauren. Det er ikke rom for å feile. Et titalls båter ligger klar. Om bord med stauren og klar til å hespe inn nota. Det er bra med fisk og på ettermiddagen bløgges fisken ned og vi bakker inn mot Henningsvær. Småungene står på kaikanten og den første som hopper om bord når tampene er slått fast får hevd på fiskehodene og hjelper oss med å losse. De skjærer torsketunger til den store gullmedaljen og du kan se smilene på barneleppene når de rusler hjem på kveld. Bøtter med delikatesser fra et av Norges aller vakreste matfat.
Jeg tenker småungene fra Henningsvær trygt kan kalles produktive, bærekraftige og effektive. Jeg hopper frem til vinteren 2000. Jeg befinner meg om bord på lokaltoget som går fra Ski til Oslo. Det er fullt om bord og når vi kommer til sentralbanestasjon løper vi i alle retninger for å stemple oss inn til de ulike kontorer. Det er lite svartrøyk å se, men skosålene kjemper sin kamp mot bakken. Jeg er blitt overingeniør hos sjøfartsdirektoratet og oppgavene min er å implementere rådsdirektiv 97/70. Oppgaven går på å harmonisere regelverket for fartøy over 24 meter. Det er lite småunger og torskehau å se. Men, folk er folk og østlendinger er like gode som folk fra Henningsvær, Napp og på innersia Bleiksegga. Det er bare en smule forskjell på hva som defineres som arbeid, jobb og aldersgrenser for å bære kjeledress. Vi skriver oss nå litt inn til kjerneverdier, historie og kultur. Vi skal også se litt på hva som skjer når et land sentraliseres og bykulturen sakte med sikkert veksler bort kjeledress og torskehau Vi tar altså sats og starter bortfallet av menneskelig energi slik at digitale løsninger, planleggingsarbeid, konsulentrapporter og byråkratisk vekst kan overta den livlige tid. I løpet av snaut 30 år har antall jordbruk, antall småsjarker, kyst og fjordsamfunn blitt til englemark. Gigantomien slukte småsamfunnene og ga menneskene hver sin PC og telefon. Så ble Norge sakte men sikkert digitalisert, fanget og sitter nå i fella som statlig lobbyist for sjefene i Brussel. Det pøses inn direktiver, forordninger og krav fra et byråkratisk vepsebol der oversikten og konsekvensene for lengst har misset må mål.
Tusenvis av bestemmelser som er utformet av saktegående byråkratiske trender som løper rundt i korridorene og flytter på komma og punktumstegn. Den opprinnelige handelsavtalen ligger innelåst et sted og avsnittet om virkeområder er allerede blitt til støv. «Jenteskolen» ble en nødvendighet og urolige små guttekropper ble satt på ADHD medisin. Genene etter hundrevis med hardt fysisk skulle holdes i sjakk. Teoriene om nullutslipp, gigantomani og smarte byers samfunnsplan der norske rådstoffbanker både innenfor elektrisitet, sjømatproduksjon , fangst etter viltlevende marine ressurser og arealtilgang ble til skreddersøm for global kapital. Protestene fikk passende doser med «sitt i ro» medisin. Det har altså regnet politisk arvesynd helt siden jeg var på Henningsværstraumen i 1994.
Neste direktiv, neste forordning og neste ide. Vekst industrien i parlamentene trenger mer, mer av planverk for å holde menneskene i ro. Det er pinadø ikke rart bøndene tipper saueskitt midt i Europas gater. Medisinen er i ferd med å slippe taket og «vanlige folk» har endelig fått øynene opp. Ha en riktig god mandagsmorran fra en sofaredaktør med tunge nakkesmerter.
Jeg er rett og slett innen i en elendig tid og i natt var jeg usikker på om jeg kunne skrive videre. Men, ordene jeg i dag poster fant nå frem til min gamle personlige computer. Man kan vel si at det er fabler og de mangler helt sikkert både de rette ord, komma og hermetegn. Vi høres når vi høres, Helge N
