Kurt Eriksen fra Alta jobber til vanlig som sykepleier i Hammerfest. Men etter at det brøt ut krig i Ukraina har han i to omganger reist til krigsområdet for å gi medisinsk støtte, og han planlegger å reise ned igjen en tredje gang. 

– Grunnen til at jeg ville bli sykepleier var for å være tett på folk og hjelpe dem i vanskelige situasjoner, forteller Kurt, som først studerte til å bli ingeniør og jobbet i Statens vegvesen, før han utdannet seg til å bli sykepleier. 

Han forteller historien sin til mellom 40 og 50 interesserte som har møtt opp i et forelesningslokale ved UiT i Alta. Det er Ukrainsk forening i Alta som har arrangert foredraget. 

– Målet med denne erfaringsdelingen er ikke å få flere til å reise ned, slik som Kurt har gjort, men å belyse situasjonen og vise hva folk står oppi i Ukraina dag etter dag, sier foreningens leder Vera Simonsen. 

Mistet tre personer han kjente

Kurt forteller om hvordan det er å være i en krigssone. Om å høre lyden av skudd og bomber, om å se blodige scener og døde mennesker. Og om å miste venner og kolleger. 

– Jeg jobbet med rundt 20 personer der. Av de er tre skadet og tre er døde, sier Kurt, og er tydelig rørt når han forteller om de han kjente som har gått bort. 

I desember i 2022 reiste han for første gang for å hjelpe til ved et sykehus i seks uker. Han møtte ikke bare folk med krigssår og traumer, men mange med grunnleggende behov. 

– Ukraina er ikke et fattig land, men de trenger å få dekket basisbehovene, som vann, mat, klær og energi, sier Kurt.

Landet har lenge før krigen vært kjent for å ha store problemer med korrupsjon og kriminalitet, og mye av bistanden som er sendt fra andre land, fra mat og klær til våpen og ammunisjon, skal ha kommet på avveie eller blitt videresolgt. Kurt mener imidlertid at det er gjort en god innsats for å bedre situasjonen. 

– Ja, Ukraina sliter med mye korrupsjon, men de har gjort en kjempejobb for å rydde opp nå, sier han. 

– Man blir drept, skadet eller traumatisert

Ved sykehuset kom Kurt i kontakt med flere som hadde akutte skader, men han opplevde også at mange bar preg av det de hadde sett andre bli utsatt for.     

– Mange var traumatiserte. De skadene man kan få av noen av de våpnene som brukes 20-30 kilometer fra fronter er forferdelige. Folk, også mange barn, hadde sett dette. Det kan være skader fra ting som etser, brannskader, eller andre store skader, sier Kurt. 

Og mot slutten av foredraget, etter å ha fortalt om opplevelser ved krigsfronten, hinter han til at den gruppen også inkluderer ham selv. 

– Ved fronten blir du enten drept, skadet eller traumatisert. Jeg er ikke skadet eller drept, sier Kurt. 

Artikkelen fortsetter under bildet. 

Mange ville ikke evakuere

Kurt forteller om en episode hvor han ble involvert i evakueringen av lokale folk, da krigshandlingene nærmet seg. 

– Jeg har fortsatt vanskelig for å forstå det, men mange vil ikke evakuere hjemmene sine, selv om de visste at de kunne dø, sier han. 

Og han har senere sett at det finnes likhetstrekk med evakueringen av Finnmark i 1944. 

– I Finnmark var det mange som ikke ble med sørover, men som ble såkalte «huleboere». De visste ikke om de ville ha noe å komme tilbake til dersom de dro. 

Han tror det var den samme frykten som fikk enkelte i Ukraina til å ville bli i hjemmene sine, tross faren. 

– Det er vanskelig å skulle reise ifra alt de har bygget opp gjennom hele livet deres. Noen ble fortalt at «om du ikke drar, så vil du dø». Og noen av de valgte å bli, forteller Kurt. 

– Krigsfronten er et «helvete på jord» 

Han forteller videre om en anledning da han ble med i en ambulanse-gruppe som reiste til fronten av krigen, i Bakhmut, som han omtaler som «helvete på jord». 

– Ved det siste kontrollpunktet før vi kom til fronten begynte vi å høre skytingen. Jeg tok på meg utstyret, tisset to ganger, og tenkte at «dette er kanskje min siste dag». Det var viktig for meg å akseptere det faktumet, sier Kurt. 

Og jo nærmere de kom fronten, desto mer følte han det på kroppen. 

– Lyden av artilleri er forferdelig. Det er en skrekkelig plystring – ikke som på film, men nesten. Og det virker som om det tar en evighet. Noen ganger er minuttene veldig lange, særlig når det er skyting rundt en, forteller Kurt, som også minnes hvordan sansene hans ble skjerpet under disse omstendighetene. 

– Sansene ble utrolig skjerpet – både synet, hørselen og lukten. Og jeg fikk et skyhøyt adrenalinnivå, forteller han. 

Og ute av ambulansen viste krigen sitt sanne ansikt. Plutselig var Kurt omringet av død og fordervelse og bygninger i ruiner. 

– I konkurranse med mange andre steder, som også opplever krig, som i Gaza, er Bakhmut helvete på jord. Døden er overalt. Jeg fikk en apokalyptisk følelse, sier Kurt.

Artikkelen fortsetter under bildet. 

Donasjoner fra Finnmarkssykehuset

Under sin andre reise til Ukraina var Kurt involvert i frakten av donasjoner av utstyr fra Finnmarkssykehuset verdt 500.000 kroner. Både avdelingene i Kirkenes, Alta og Hammerfest bidro til donasjonene. 

– Det var mye utstyr som hadde gått ut på dato. I Norge kaster vi dette, eller gjemmer det vekk så snart utløpsdatoen nærmer seg, men det er ikke nødvendig. Det er fortsatt bruktbart, sier Kurt. 

Blant utstyret var to kuvøser, som han bidro med å frakte til sykehus i Ukraina. 

– Og næringslivet stilte opp med frakten av utstyret, både fra Finnmark til Oslo, og deretter videre, sier Kurt. 

Planlegger å reise tilbake

Etter den første turen i desember 2022 til januar 2023 reiste altså Kurt tilbake til krigsområdet i slutten av mai, og jobbet igjen som sykepleier der i en drøy måned. I februar planlegger han å reise tilbake enda en gang. 

– Hva er motivasjonen min for å gjøre dette? Det var noen øyeblikk som gjør at det er verdt det. Det var en kampvilje der som var inspirerende, og et fantastisk samhold, sier han, og fortsetter: – Og jeg minnes et utrolig varmende øyeblikk da vi ble tatt i mot med åpne armer av lokale Ukrainere. Og meldingene jeg får fra de jeg har møtt der nede, som fra en dame som vi evakuerte fra fronten – hun overlevde. Og å se håpet, at det er et lite håp der, som da vi møtte en mor med et nyfødt barn på et sykehus, forteller han. 

Han understreker imidlertid at han ikke forteller historien sin for å inspirere andre.  

– Jeg håper ingen her opplever det som de opplever i Ukraina eller Gaza, og at ingen jeg er glad i vil komme til å se det jeg har sett. Det er derfor jeg drar dit, så andre ikke behøver, avslutter han.