Siden jeg var en liten gutt har scooteren vært en viktig del av min påske. De første årene sammen med min familie og en Scandic 18/18 i fra 1968. Den hadde en 1 sylindret motor på 18 hk som var helt åpent rett under styret. Der satt ofte jeg som 5-6 åring, mellom pappa og motoren.

Etter hvert husker jeg at vi fant ut et lite triks som var artig. Forgasseren var rett framfor meg og jeg så at hver gang pappa gasset på rørte noe på seg og scooteren gikk fortere. Da var det ofte at jeg strakte meg fram og gasset litt ekstra der det rørte seg. På disse turene var det sjelden bare kos, det var feil på scooteren på nesten alle turene. Ikke noe hyggelig for turen sin del, men jeg lærte mye av det og drømte om å bli en flink mekaniker.

Når jeg ble større bodde jeg i garasjen døgnet rundt og skrudde på det meste. Etter hvert ble det tid for å komme seg ut i arbeidslivet og lykken var stor da jeg fikk utplassering hos K.Ellilas Motorsenter, en forhandler av Suzuki og Ski-Doo. Der ble jeg og begynte på lønnet arbeid der i 1982. På den tiden var påsken høytiden for scooterfolk, det var forresten få som kjørte scooter før man kom til mars måned. Husker at arbeidsmengden økte for hver dag som påske nærmet seg og det var sjelden at vi kom oss fra jobb før sent på onsdag før skjærtorsdag. Og det siste vi gjorde var å klargjøre en scooter som sjefen tok hjem så han hadde noe å levere om noen var i krise og ville handle i påsken.

Da jeg startet i scooterbransjen var det minst ti merker, bl.a. Okelbo, Aktiv, Kawasaki, Winha og John Deere, i tillegg til dagens merker. På den tiden var Yamaha det store merket med over halve markedet på sin side. Likevel valgte jeg i 1987 å starte min egen bedrift med Arctic Cat som mitt scootermerke. Dette var et merke som var langt framme i design og komfort og vi solgte 24 nye scootere første året, noe vi var veldig stolte av. Men også her var det mye feil, som på alle scootermerker på den tiden. Vi hadde som mål at alle som hadde kjøpt scooter hos oss skulle komme seg på påsketur, noe vi som oftest klarte selv om det holdt hardt noen ganger. En hel påskeferie var på den tiden en uoppnåelig drøm, man måtte innom jobb omtrent hver dag for å hjelpe noen til å fullføre scooterpåsken. Etter hver som vi ble flere ansatte startet vi med påsketurnus og nå til dags er det omtrent ikke feil på scooterne og vi kan stort sett ha påskeferie selv om vi selvsagt stiller opp om krisen er der.

I mine første år på scooter var vi gjerne både fem og ti på hver scooter, noen på scooteren, noen i sleden og noen snørekjørte. Scooter var ikke allemannseie på den tiden. Nå har økonomien blitt bedre hos folk og de fleste familier har en scooter og noen har flere, noe som gjør scooteropplevelsen bedre. Før var det et framkomstmiddel for de fleste, nå er scooteren en del av kosen når man skal på tur.

Formålet med turen har også endret seg for mange. Før var det ikke mange som hadde hytte og fiske var veldig ofte hovedmålet med scooterturen. For min del var de første påskene på hytta til mine besteforeldre, en hytte på crika 20 kvadrat hvor vi var seks stykker hele påsken. Trangt, trivelig og tidlig opp for å nå «morrasbettet» kan enklest beskrive den tiden. En enkel og flott tid. Nå er det veldig mange som oppholder seg på hytta, som ofte er som en vanlig enebolig, fra sneen kommer og ut scootersesongen, noe vår familie også gjør. Ut fra basen, som er hytta vår, går vi gjerne på ski (må holde seg i form) eller kjører dagsturer på scooter. Nye tider, men flotte dager sammen med familie og venner.

God påske ønskes til alle.  

Ole Steinar Østlyngen