Den 3. desember er det første søndag i advent. Adventstiden kommer uansett i hvilken himmelretning månen tenner. De blåe timene er altså like om hjørnet.

Slik er det å leve i fellesskap. Noen ting vil man alltid ha til sammen. Månen og julen er nå engang to av dem. Dette året er vi blitt kjent med ett ny begrep. Nyfattigdom.
Denne fattigdommen forklares enklest ved å forstå at folk som fra før har greid sine forpliktelser ikke lengre klarer det. Det vil si mislighold av lån, regninger og den generelle evnen til ellers å delta i samfunnet.

Samfunnsdeltakelsen i søkkrike Norge blir for stadig fler, altfor dyr.
Dessverre er det gjerne en ting vi som samfunn klarer å øke selv om innholdet i kjøleskapene blir mindre. Det er tilgangen og forbruket på rusmidler og dermed i mange tilfeller energi til å finne sinne.

Denne adventstiden vil neppe bli noe unntak. Rødvinsdunker, øl og samfunnsirritasjon kan fort vise seg å bli juleminner fra 2023.
Uretten skal formidles. Gjerne til de som står deg aller nær.

Familier som fra før har kunne unnet seg ferier, sammenkomster og julegaver kommer inn i en helt ny tilværelse der flauhet over egen tilstand nå kan bli utrygt gjennom frustrasjon og alkoholtåke. Det blir ikke særlig moro.

Jeg håper vi som samfunn tør løfte dette temaet opp. Like godt før som etter.
Det er overhodet ikke flaut å bli nyfattig i en tid der de aller fleste helt uforskyldt har havnet der. Det er faktisk helt innafor å si det.

Hei, vi har ikke råd til julebord, juleball eller julegaver. Vi er blitt en del av søkkrike Norges nyfattige. Faktisk burde folk bli flinkere til å si akkurat det. Rett og slett for å vise samhold med hverandre og ikke minst være ambassadører for å ikke gjemme problemet.

Det er ingenting å gjemme bort lengre. Det berører nå så mange. Jeg håper ikke adventstiden blir en bitter alkoholtåke fordi vi som felleskap har utviklet stadig smalere deltakerrett. Det har vi faktisk ikke råd til.

Ta praten!
Ha en fin novemberdag fra et Alta i sønnavind og neglesprett.

Pekkja