Etter en hyggelig forespørsel fra Kronstadposten om jeg kunne kaste lys over inneværende sesong og kanskje noen forventninger om neste, tok jeg tastaturet fatt. Elva er følelser, elva er engasjement, elva er Alta og Alta er elva. Jeg måtte gjentatte ganger ta meg selv i nakken da mitt «lys» ble en konfrontasjon med både lokale og nasjonale politikere, oppdrettsnæringen og en påbegynnende dumskap for videre vassdragsutbygging nasjonalt. Hvem vil vel høre om dette når krigen herjer i Ukraina, strømprisene fyker i været og flere og flere stiller seg i matkø? Vel, jeg drister meg likevel til å si noen ord om sesongen, utfordringer og utsiktene fremover.
Lyden av laksen som bryter vannoverflaten i et majestetisk hopp. Lyden av snella som hyler i det laksen tar flua. Lyden av bålet, av latter og gode historier. Selve definisjonen på bolyst vil mange påstå. Historien til elva og laksen er bokstavelig talt skrevet i stein. Vi hører fremdeles gjetord om hvordan det var før. Ja, det var nok mye bedre før, og lenge før det. At folk i steinalderen tok seg tid til å risse inn tegninger av laks forteller oss noe om at denne arten var en stor og viktig ressurs. Er viktigheten og identiteten som elva og laksefisket til alle tider har representert nå i ferd med å svinne hen? Ja, på mange måter tenker jeg. Det er lenge siden både lokale og nasjonale politikere sto i bresjen for villaksen. Jeg ser tilbake på et innholdsrikt år når det gjelder fangst av laks og dens vekt i tonn. Vektpilen raste av gårde og befestet sin stolte posisjon på 18,2 tonn. I løpet av de siste ti årene har vi kun to ganger opplevd lignende fangst-tall, og 2022 var et etterlengtet år som sådan. I flere år har dessverre pilene pekt sørover, og de som kan sitt fag tegner et dystert bilde. I løpet av min levetid har innsiget av laks til norskekysten halvert seg, og jeg gremmes over å tenke på alt vi har gjort som har bidratt til å forringe laksen, selve symbolet på vill og frisk norsk natur. Altaelva skaper engasjement på godt og vondt, og slik mener jeg det skal være. Det er en tilfredsstillende tanke at verdens beste lakseelv med sin ideelle fluestrøm slynger seg nordover langs vår by. Tar vi dette for gitt? Taper laksen når våre politikere etter beste evne forsøker å fatte beslutninger, hvor både kulturelle behov og budsjett skal ivaretas? Hva som venter bak neste sving, vet bare den som går videre. Vi skal gå videre inn i en sesong som etter alle spådommer vil bringe med seg pukkellaks, og da pukkellaks i hopetall, sies det. Denne alarmen gikk allerede i 2019. Kalenderen for neste år ligger nå klar med blanke sider, et nytt år og nye muligheter. Men mulighetene vi har for å bekjempe pukkellaksen har dessverre ikke endret seg stort siden sist, og nye idéer om hvordan man skal fange denne uønskede arten i sjøen virker, slik jeg ser det, i beste fall lite gjennomtenkt. Oppdrettsnæringen er den største trusselen, der lusa og rømt oppdrettslaks er høyesterettsdommer for villaksens videre eksistens. I enkelte områder dreper lusa opptil halvparten av villaksen, og likevel klør vi oss i det begynnende grå håret og lurer på hvor laksen blir av. Rett skal være rett, lokalt har næringen tatt grep. Vi har ikke hatt rømninger av betydning de siste årene, lusepåslaget virker også å være tilsynelatende lavt når vår håpefulle vandrer sikk-sakk ut gjennom fjorden på vei ut i havet for å spise seg store og fete. Kanskje næringen nasjonalt må følge Rolf Jacobsens velvalgte ord; «Se mot nord. Oftere. Det er langt dette landet. Det meste er nord.» Til tross for at det er utfordringer og bekymringer nok å ta av ønsker jeg å avslutte med å se tilbake på positive minner fra årets sesong. Sigurd Uglebakken på 9 år som fanget sin første Altalaks og Sondre Andersen som fikk årets største laks i Alta på 22 kg., er noen av dem. Dette er kanskje årets viktigste fangster med tanke på at det er neste generasjon som i framtida skal verne om juvelen vår og ta kloke politiske valg når det kommer til å forvalte fellesskapets ressurser. I skrivende stund er isen i ferd med å legge seg som et beskyttende teppe over Altaelva. Mitt håp er at vi også i fremtiden kan kaste lys over årets sesong, og ikke ender opp med å måtte tenne lys for å minnes. Med dette ønsker jeg alle en riktig god jul og et godt nytt år – og måtte neste år og kommende år bli villaksens år! Vegard Ludvigsen,daglig leder Alta Laksefiske Interessentskap
