Det er 22. desember 2022 og straks jul. Snart er dette året over. Det er tid for ettertanke.

Da Kronstadposten inviterte meg til å fortelle noe fra året som gikk, kanskje si noen ord om noe som opptar meg, måtte jeg virkelig tenke meg om. Året 2022 har vært ekstremt hektisk! Med stort sett en eneste ting: Alta Matstasjon. Så det er naturligvis den som opptar meg. Matstasjonen og menneskene rundt den.

Det er et paradoks at vi som er tilknyttet arbeidet med matstasjonen gleder oss over at vi gjør det bra – mens det er fordi vi i vår verden produserer alt for mye mat, samtidig som stadig flere har for lite mat, at vi lykkes. Vi står i en hverdag full av kontraster. Overflod på en side, nød på den andre. Stor giverglede og dyp takknemlighet. Men slik er det nå.

Folk i hopetall stemte på matstasjonen i høst slik at vi vant Coops Änglamarkpris 2022 med påfølgende heder, ære og 100.000 blanke kroner. Det var utrolig stort! Som om ikke det var nok fikk jeg Alta kommunes Ildsjelpris 2022. Veldig stas at det jeg synes er så viktig og bruker nær sagt all min tid på, blir lagt merke til.  

Men idet vi på Alta matstasjon nå er ferdig med nesten tre måneders juleaksjon og siste hektiske matutdeling før jula ringes inn, fylles jeg mest av alt med stor ydmykhet.

For i løpet av året har jeg til tider følt meg nesten lamslått av samfunnsutviklingen vi ser. Det er ikke lenger bare de som har falt utenfor i flere sammenhenger som ikke får endene til å møtes. Det er naboen, klassekameraten, en kollega, et familiemedlem – kanskje det kunne vært meg? Alt dette vi stadig ser omtalt i media, det gjelder også her. I Alta, liksom. Såkalt nyfattigdom rammer også her. Folk som aldri har behøvd å be om hjelp før, er plutselig der nå. Vi ser det med egne øyne.

Og med en pandemi som knapt er over, rekordstor prisøkning, høyere rente, strømutgifter – de fleste merker det godt, både næringsliv og privatpersoner. Hvordan skulle det gå med juleaksjonen vår i år? Kunne vi klare å få inn nok til at det ble noe å dele ut til folk som har for lite? Vi fryktet det verste.

Men, hallo. Hvordan denne byen klarer å mobilisere når det gjelder! Alle lag og sjikt av lokalsamfunnet har trådd til denne jula. Næringsliv, både store og små. Offentlige instanser, private bedrifter, deres ansatte, venninneklubber, lag, skoler, klasser, enkeltpersoner – det er vanvittig imponerende! Penger, kinobilletter, julemat, strikkeplagg, alt mulig har vi tatt imot. Den tilliten man med det viser oss på Alta Matstasjon, det gjør meg så ydmyk. Tiltroen til at vi når mennesker som virkelig behøver hjelp. (Vi gjør det.)

Enda mer ydmyk blir jeg av den tilliten vi blir vist av folk som ber oss om hjelp. For de aller fleste er det uhyre vanskelig. Det gjør noe med en, utryggheten og fortvilelsen over å mangle penger til nok MAT. Enkelte brister i gråt når de forteller hvorfor de ser seg nødt til å oppsøke oss, de føler sterkt at de må forklare. Andre gråter når de får to store poser julemat til seg og sine barn. Noen er nesten litt sinte av seg, forståelig nok. Det er tøffe tak for mange nå. Frivilliggjengen møter tilliten med taushetsplikt og folk med verdighet. Vi vet at det koster.

Vi skal fortsette å gjøre vårt beste for å redde overskuddsmat og hjelpe mennesker når det nye året kommer. Jeg har likevel et sterkt håp om at velferdssamfunnet vårt sørger for at folk slipper å stå timevis i matkø i framtida. Den framtida må gjerne komme raskt.

Det er mitt ydmyke ønske for 2023.

Riktig god jul, alle! Og tusen takk.

Mia