Aller mest isolerende er avtalens krav om at duodjiutøverne skal være sertifisert og tilknytta Sámi Duodji og eller Sámi Made merkene for å kunne få tilskudd fra Sametinget. Disse merkene er i stor grad bygd på etnisitet og i liten grad bygd på hverken kunnskap eller ferdigstilt produkt. Det blir som om bønder måtte bevise at de var nordmenn og være tilknytta det private merket Nyt Norge for å få offentlig landbruksstøtte.

Trangere nåløye

Vi kan ikke ha det slik at duodji låses til merking som er bygd på etnisitet. Straks noen avgrenses innafor, plasseres noen utafor. Hvordan dette kravet om etnisitet slår ut dersom man våger seg på å etablere et aksjeselskap er uvisst.

Kravene for å bli en del av Sametingets avtale for duodji er som sagt at man må være same for å være kvalifisert for å få duodji-merker.

Sametingsrådet peker selv på at rekrutteringen er lav. Knappe 30 utøvere har vært del av driftstilskuddsordningen de siste årene. Hva har vi igjen for å gjøre nåløyet enda trangere?

Skal vi utvikle duodjinæringen må vi skape færrest mulige hindringer for næringsaktører. En stempling av at man ikke er god nok er en slik hindring.

Dyktige duojare uten samisk slekt

I dag bruker vi stolt søljer produsert i samiske områder med klar samisk inspirasjon fra dyktige ikke-samiske håndverkere. I sjøsamisk område har vi en norsk skallebåndprodusent som leverer genuine og ekte skallebånd til de fleste samiske områdene, også utenfor landegrensene. Og vi har flere uten samisk bakgrunn, som gjennom kunnskap skaper både bruksplagg og annen duodji- helt i henhold til tradisjoner og andre uskrevne regler, til hele sin storfamilie.

Nye ideer, stiler og teknikker oppstår ofte når utøvere tør å eksperimentere, utfordre etablerte normer og inkludere i sin skaperprosess.

Utviklingen av den samiske koften er et godt eksempel på hvordan møter mellom det samiske og verden rundt påvirker og gjør koften til et levende plagg som lever i sin samtid.

Om vi vil ha vekst i duodjinæringen er svaret ikke ekskludering, men inkludering gjennom kunnskap og kompetanse.

Politikk som diskrediterer utdanning

Vårt eget utdanningsløpet diskriminerer ikke ved etnisitet, men kvalifiserer til doudjiyrket ved hjelp av kunnskap og kompetanse. Vi rekrutterer til videregående utdanning, lærlingeordning og høyere utdanning innen duodji uten etnisk inntakskrav, men med kompetansekrav som naturlig er.

Vi står med andre ord i fare for å utdanne duodjare som aldri vil kunne bli klassifisert god nok til disse merkene og Sametinget, selv om de har verifisert kunnskap fra et offentlig godkjent utdanningsløp.

Sametingsflertallet har laget en politikk som hemmer utviklingen i duodjinæringen. Det er helt uforståelig all den tid vi har som mål å bygge opp næringen. Dette er en kreativ næring med stort potensiale for vekst. Dette potensiale kan ikke forvaltes ved hjelp av ekskludering, men med kompetansekvalifisering.

At noen vil velge å bruke disse private etniskbaserte merkene i markedsføring av egne produkter er et fritt valg for den enkelte, men utviklingen av duodjinæringen kan ikke basere seg på absolutte etnisitetskrav.

Likeverd er bærebjelken for hvordan vi i Nordkalottfolket mener at vår kultur, våre næringer og vårt samfunn skal ivaretas. Vi bygger på de tre stammers møte mellom samer, kvener og nordmenn. Derfor sier vi nei til å isolere duodjinæringen til å være for noen få.

Gry Warth, samtingsrepresentant for Nordkalottfolket