Ja, er det livsnødvendig å komme seg til fjells, både sommer og vinter. Fornorskningen av vår samiske kultur må oppheves umiddelbart. Motorferdselsloven må gi oss tilbake vår tilgang til naturen. Det er avgjørende for vår kultur og tilhørighet.

Å høste bær, urter, fisk, ryper og elgkjøtt er mer enn matauk for oss samer, og for de fleste nordmenn og kvener også, siden kulturene er så tett vevd sammen. Det er å skape identitet og binde oss til århundrer med historie om høstingskultur og overlevelse i nord. Naturen er vår opera, treningssenter, kultur og sosiale arena. Vår kultur stammer ikke fra byer og tettsteder, men fra naturen. For samer som har mistet morsmålet, er naturen ofte felles kjerne av identitet. 

God samepolitikk er å gi oss best mulig tilgang til naturen. Hvis ikke, dør kulturen raskt. 

I dag er det ulovlig å dra til våre tradisjonelle områder for å høste av naturen eller å kulturivere vannene som vi har brukt i generasjoner. Sanking av bær og urter er utdøende, og vi skampåføres av å bruke motor når sankeområdene ligger milevis inne på vidda. Det gjelder for bønder langs dalene, fastboende samer på innlandet, sjøsamer langs kysten, og alle nordmenn og kvener som har vært del av den samme kulturen i nord.

I vår families (det er fellesmark, flere enn oss bruker de) sankeområder vet jeg at vi kan sanke minst 2000 kg multer, 400 liter blåbær på gode år, i tillegg til tyttebær og krøkebær. Der fins helsebringende planter, der er tusenvis av kilo innlandsfisk. Men, staten har bestemt at vi skader naturen om vi bruker motor for å skape næring og ta del i vår egen kultur. I området er der en sjelden gås som har levd side om side med oss i flere generasjoner. Men, det norske forvaltningssystemet har klassifisert oss som fiende av gåsa. Vi, som aldri har drevet jakt på den, eller gått i nærheten av redene. For oss er bærekraftig bruk, beste form for vern.

Hos mange av oss får barna sin første kniv i gave som 6-åringer. Samtidig lærer de å borre hull i isen, lærer å sløye, lærer å passe seg for utløpet hvor isen er utrygg. Der er navn på nesten hver meter. Revehibakken, Steinbekken og tusenvis av andre. De fleste på samisk, og mange på norsk også.  Men det er ulovlig å dra til disse områdene i dag. 

Vi må søke dispensasjoner, tigge og be om å få kjøre til fjells og hente vårt utkomme og aller viktigst; å kunne lære våre barn om deres egen kultur slik at de kan ta den videre. Med dispensasjoner er vi prisgitt saksbehandlers og statens tilfeldige kunnskap om området, hvem de liker og ikke liker. Og sann mine ord: forvaltningen bruker loven for alt den er verdt, for å stenge oss inne. 

Alt dette er eksempler på fornorskning i praksis som ville gitt beste karakter på eksamen. 

Vi får heller ikke anerkjent vår bærsanking og innlandsfiske som næring. I §4c, andre setning, setter Motorferdselsloven en effektiv stopper for det: «Jakt, fangst, fiske og bærsanking reknes ikke som næring…». Det er fornorskning i praksis. Se for deg staten si at tekstilindustri som næring er lov, med unntak av å sy den urnorske bunaden – det regnes ikke som næring. Da ville helvete brutt løs. 

Spor i naturen har alltid blitt satt. Både av vanlige nordmenn, oss fastboende samer, og av reindriftssamer. Men, det er et paradoks at vi som samer, har brukt naturen og samtidig forvaltet den så bra, at statlige myndigheter flere steder vil frede områdene fordi de fremstår som villmark. Sporene etter tidligere bruk, er bare ikke synlig for et utrent øye. Det er våre høsteområder og leveområder, like lite vill for oss, som din egen hage er for deg. Vi straffes for å ha bærekraftig bruk som beste form for vern. Det er i praksis fornorskning av en hel kultur.

«Men dere kan jo bare gå, som alle andre», sier motstanderne. Ja, det kan vi også. Men, vi har ikke et nett av skogsbilveier, som fins lengre sør i landet. Og vi er allerede tvunget inn i norske mønster med arbeidstidsordninger, som ikke gir oss rom for å gå i 3 dager for å nå våre områder. Og mens skiløyper og annet kan kjøres i sør etter 5. mai, har loven da utestengt oss fra fjellene i nord. Ikke engang skispor er det lov å preparere da. 

Folketallet stuper i nord og staten vil gjerne bygge vindmøller, gruver og industri. Da virker tillatelser å være uproblematisk, mens vår tradisjonelle utmarkshøsting og -bruk er det. Det er ikke enkelt å være positiv til alskens utbygginger, når staten samtidig nekter oss å ta vare på vår særegne kultur, som gir bolyst i nord. 

Og imens kjører statskanalen Nrk sine sterkt fargede innlegg for å radere vekk all kjøring på fjellet. Motorferdsel blir kalt forlystelseskjøring. Til forskjell fra all den nødvendige båtkjøringen i sør, som hevdes å være så viktig del av kulturen. La oss stenge sjøen og skjærgården også, så vi får likhet for utøvelse av livsnødvendig kultur og levemåte over hele landet! Nei, selvfølgelig ønsker vi ikke det. Men, vi vil ha likeverdige vilkår for ivaretagelse av særegen kultur. 

Motorferdselloven fungerer som sosial kontroll av et helt folk og hele regioner fra nord til sør. Det er ikke frislipp å gi oss tilbake rettigheter vi alltid har hatt. Vi må kunne bruke naturen, så lenge vi ikke skader den. Både sommer og vinter. 

Jeg sender min takk til alle som bryter loven! Som drar ulovlig til fiskevann, som plukker multer på myrer og forteller oss andre om tilstanden i vår utmark. Som kjører for turens skyld, så noen fortsatt vet og kan snøens mange egenskaper, og ser endringer i naturen. Uten dem hadde kunnskapen allerede dødd ut. Det er kun ved å bryte loven vi i dag kan ivareta vår egen, livsviktige kulturkunnskap.

Sannhets- og forsoningskommisjonen har et stort ansvar i å påpeke det åpenbare: vi er systematisk fratatt vår egen kultur og historie gjennom flere generasjoner. Motorferdselloven har vært en vesentlig bidragsyter. Uten fornuftig tilgang til naturen, vil den samiske kulturen dø ut. 

Og det skal vi nå slutte å skamme oss over. 

Toril Bakken Kåven, parlamentarisk leder for Nordkalottfolket på Sametinget og på Troms    og Finnmark fylkesting