Med å søke på nett og snakke med folk som var involvert, eller politisk aktive på den tiden, har vi skaffet til veie en del informasjon. Selv om det kan det virke som om motorferdselloven, som trådte i kraft den 10. juni i 1977, ble laget med utgangspunkt i
økt snescooterbruk, og ikke for sommertrafikk og bruk av gamle ferdselsårer (som de het den gang), er nok fakta noe annet.
– Kanskje fordi dette ikke var tema tidlig på 1980-tallet, og at folk brukte gamle ferdselsårer når de skulle gjøre sine innhøstinger som de hadde gjort i alle tider? spør en av de vi har snakket med. Artikkelen fortsetter under bildet.
Men ifølge Statsforvalteren stemmer dette ikke helt da motorferdselloven fra 1977 regulerte alle typer motorferdsel i utmark, både med snescooter og barmarkskjøretøy. – Formål, virkeområde og lovens innretning var utformet som en forbudslov, hvor utgangspunktet er at all motorferdsel i utmark er forbudt, har dermed stått fast fra 1977 til i dag, skriver Anders Tandberg til oss. Men i forskrift av 31.07.1989 ble mye annerledes. Da tredde Lov om motorferdsel i utmark og vassdrag i kraft med klare innskjerpinger i forhold til gamle sedvaner, og ble strengere i både vinter- og sommersesongen. Det var da det skjedde at kjøring på barmark langs mange av de gamle traktorvegene i Alta kommune opphørte. Men kommunen understreket den gang at «motorferdselsutvalget» skulle være liberal i forhold til dispensasjoner. Noe de også var den første tiden.
Ga ikke ærlig svar
Men før den nye loven trådte i kraft gjorde Fylkesmannen (nå Statsforvalteren) en henvendelse til kommunene om gamle ferdselsårer. Dette som en del av forberedelsene i arbeidet med å fastsette barmarksløypene i Finnmark, altså særordningen for Finnmark hvor det i forskrift ble tillatt å bruke barmarkskjøretøylangs utvalgte «tradisjonelle ferdselsårer» ifm. jakt, fangst, fiske, bærsanking og transport til hytter. Artikkelen fortsetter under bildet.
Men som svar på fylkesmannens henvendelse, som nok skjedde i første halvdel av 1980-tallet, ble det ikke sendt et ærlig svar fra Alta kommune. I svarbrevet ble kun gamle ferdselsårer som kommunen fortsatt ønsket skulle holdes åpen tatt med, og ikke samtlige gamle ferdselsårer, slik Fylkesmannen i Finnmark ba om oversikt på. Som alle skjønner ble da på langt nær alle gamle ferdselsårer tatt inn som forskrift i Lovdata som lovlige barmaksløyper.
Anleggsveien til Sautso
Fra tiden (1979-1980) da arbeidet med anleggsveien til Sautso ble igangsatt, og fram til 1989 var det ikke tillatt for utenforstående å benytte anleggsveien fra Stilla motJotka. Veien var ikke stengt med bom til å begynne med, men var skiltet som ulovlig å benytte uten dispensasjon. Fra 1983 til 1. desember 1987 var det bomvakt på Nullpunktet i perioden 1. mai – 15. juni og fra 1. oktober til 1. desember. De som jobbet som vakt i Stilla var Oskar Eriksen, Magnus Nilsen (1925-2011), Kristian Mikkel Eriksen (1951-2020), Toralf
Bjørnstad (1919-1997) og Arne Haldorsen (1925-2007). Artikkelen fortsetter under bildet.
Alta kommune jobbet for innbyggerne
Men 11. mars 1988 ble veien stengt med en solid bom med hengelås. Kun de med lovlig grunn fikk nøkkel for å kunne passere. Ordfører Odd Arne Rasmussen sa den gang til Finnmark Dagblad at han håper myndighetene ikke viser unnfallenhet overfor pressgrupper med å stenge anleggsveien for Altas befolkning. Alta kommune ønsket altså en endring på at anleggsveien fra Stilla til Tutteberget skulle være stengt, og foreslo at veien skulle åpnes for trafikk. Dette fikk kommunen delvis medhold i av olje- og energidepartementet etter stort politisk press. Detskjedde i mai 1989, som en prøveordning fra 1. desember samme år. Dette selv om både Kautokeino kommune og reindrifta var mot en åpning av veien.
Ferdselsåra over Gámasvárri stenges etter påtrykk fra olje- og energidepartementet
Men veien ble som kjent ikke åpnet på helårsbasis. Den skulle, som i dag, være stengt i perioden 1. mai til 15. juni og fra 1. oktober til 1. desember av hensyn til reindrifta. Ved å åpne anleggsveien for trafikk foreslo olje- og energidepartementet å fjerne både snescooterløypa og barmarksløypa over Gámasvárri, noe som ble betraktet som en
naturmessig fordel. Snescooterløypa forble imidlertid åpen, men den gamle ferdselsåra, som opprinnelig hadde sin start øverst i Tverrelvdalen i hestetiden, ble stengt for motorisert trafikk på sommeren.
Ordfører Eva Nielsen og Ap ønsket anleggsveien fortsatt åpen
Åpningen av anleggsveien var en prøveordning på tre år, og saken blusset på nytt opp i 1992 da prøveperioden gikk mot slutten. Da var det igjen sterke krefter for å få anleggsveien stengt på permanent basis. Men i løpet av prøveperioden var det tydeligvis gjort et godt politisk håndtverk. At anleggsveien siden 1989 har vært åpen for vanlig trafikk i over åtte måneder i året, kan altaværingene takke daværende ordfører Eva Nielsen for. Hun tok kraftig til motverge om å stenge anleggsveien for trafikk, og kalte det for misforstått naturvern. Og til sluttfikk hun medhold.
Avslutningsvis tar vi med følgende fra Lovdata med ikrafttredelse 31.07.1989: Med hjemmel i lov om motorferdsel i utmark og vassdrag av 10. juni 1977, §4a, og forskrift om bruk av motorkjøretøy på barmark langs tradisjonelle ferdselsårer i Finnmark av 28. juli 1989, har fylkesmannen i Finnmark 31. juli 1989 vedtatt følgende forskrift om bruk av motorkjøretøy på barmark langs traktorveger i Alta kommune: §1. Bruk av motorkjøretøy på barmark kan skje langs følgende traktorveger i forbindelse med transport til hytter og i forbindelse med jakt, fangst, fiske og bærsanking. • Løype 1: Fra Tverrfjellbakken i Østerelvdalen etter traktorvei over Hestryggen langs gammel telefonlinje fram til kommunegrensa mot Porsanger. Sideløype tar av på Hestryggen og følger traktorvegen fram til hyttene ved Suoppatjavri og Avzanjavri (Langvann).
• Løype 2: Fra nordenden på Joatkavann langs østsida av vannet til Joatka fjellstue, og videre til nordenden av Iesjavre.
• Løype 3: Fra Gampvannslia – Gærdusjavrit. Herfra deler den seg med avstikkere til Cuorvonjavri og til Stuevann.
