Det skjedde en mild sommerdag i 1946 for over 78 år siden. Et Catalina-fly, et vannfly, på vei fra Tromsø til Alta havarerte da det tok sjøen i Alta. Med flyet var det i alt 21 personer. De tre flygerne som var ukjent på denne ruta, valgte en annen innflygningsbane enn hva som var vanlig. Av de 21 personene ombord omkom 3, to kvinner og én mann.
Tromsø 7. juli (NTB): I et kommuniké som er sendt ut fra Luftkommando nord heter det: Klokken 11 lørdag formiddag hendte det ei flyulykke i Altafjord. Ulykken inntraff idet nordgående Catalina-fly landet i Altafjord. Umiddelbart etter landingen sank flyet og det var ikke tid til å ta på svømmevester, eller gjøre bruk av gummibåter. Da flyet skulle ta vannet, støtte det mot en større gjenstand som fløt på vannet. Det ble revet et stort hull i bakre del av passasjerrommet og i løpet av kort tid sank den store flybåten. 12 av passasjerene og den 8 mann store besetning ble reddet. 3 passasjerer omkom. De omkomne er fru Magnhild Lund, Kirkenes, frk. Unni Holt, datter av statsråd Holt og direktør Georg Robertson fra Hammerfest (sannsynligvis rapportert av Hjalmar Hansen, som var korrespondent for hovedstadsaviser i en årrekke). Artikkelen fortsetter under bildet.
333 skvadron
Det var 333 skvadrons Catalina-fly fra Tromsø som havarerte under landing i Bukta, hvor 3 av passasjerene mistet livet. Denne dramatiske historie som fant sted 6. juli 1946 har, som vi kan se, fellestrekk med flere av fortellinger fra flyhistorien: Den har link til 2. verdenskrig og Storbritannia. Og i juli var det altså 78 år siden dette drama fant sted. Skvadron er en avdeling i de tre våpengrener. En flyskvadron består av 12-24 fly. Opprinnelsen til No.333 (Norwegian) Squadron var en gruppe marineflygere som trente i det Canadiske flyvåpen. Skvadronen ble satt opp med Consolidated Catalina i februar 1942. Skvadronens oppgaver var patruljeringer langs norskekysten for landsetting av agenter, og så videre. Våren 1945 fløy de mange turer til hjemlandet med forsyninger – sekker som ble sluppet ned til befolkningen langs kysten.Ved tyskernes kapitulasjon 8. mai 1945 fløy en Catalina sammen med en Sunderland fra 330 skvadron den allierte våpenstillstandskommisjonen til Fornebu sjøflyhavn. Catalinaene fikk nå travle dager med transportoppdrag over hele Norge. Landet skulle på fote igjen og trengte forsyninger. I tillegg var folk på reisefot fra sør til nord på offentlige oppdrag. På samme måte som 335 skvadron med C-47, ble 333 skvadron som et flyselskap. Det ble ei fastrute fra Oslo langs kysten til Tromsø tre ganger i uken.
Hver søndag ble ruten forlenget via Alta til Kirkenes, hvis været tillot det. Så kom den fatale ulykken i Bukta. En av de overlevende var drosjesjåfør Henry Hammari. Jeg lar han fortelle sin opplevelse av flyturen og den fatale landingen slik han fortalte det til Finnmark Dagblad 24. desember 1976. Artikkelen fortsetter under bildet.
Henry Hammari - sanndrømt og uredd
– Jo, jeg husker hele episoden godt, og minnes den ofte når jeg er ute og flyr. Det var ikke første gangen jeg tok Catalina-flyet til og fra Tromsø. Det kostet bare fem kroner tur/retur, så det var for så vidt en billig fornøyelse.
–Men uansett, jeg kunne ikke kvitte meg med de tanker drømmen hadde gitt meg, selv om jeg til slutt bestemte meg for å ta flyet. Det merkverdige var at da alle var kommet om bord og hadde satt seg i kabinen, begynte en kvinnelig passasjer som skulle til Kirkenes, å rope at hun ville ut – dette flyet kommer aldri til Kirkenes, jeg vil ut, jeg vil på land, skrek hun. Men flybåten var gått fra lands og dørene var skalket, så hun måtte pent være med, ble det sagt fra mannskapshold. En lege om bord fikk roet henne ned så hun godtok denne forklaringen.
– Vi tok av på tradisjonell måte i Tromsø, og det hele så ut til å bli en normal tur. Over Langfjorden dumpet vi rett inni et lufttomt rom, med det resultat at flyet kastet på seg. Igjen ville den kvinnelige passasjeren ut, og denne gang gjorde hun det klart at hun skulle ta båt fra Alta til Kirkenes.
– Jeg satt slik til at jeg kunne se ut av vinduet, og da vi kom innover Alta la jeg merke til at innflygingsruta denne gang var forskjellig fra tidligere turer. Vanligvis kom flyene innover fjorden og landet på langs av fjorden, men denne gangen kom vi inn over Bukta og i stedet for å lande slik praksis var, gikk flyet inn i en slik bane at den ville gå ned på tvers av fjorden. Det var kraftig vind fra sørlig kant den dagen. Dette merket flygerne seg neppe.
– Akkurat i det vi tok sjøen første gang var det et forferdelig smell i flykroppen og igjen ropte den kvinnelige passasjeren at nå går det galt igjen. Hun hadde knapt sagt det før flyet for andre gang tok sjøen og samtidig revnet bunnen på flyet. Vannet fosset inn og det oppsto vill panikk inne i kabinen. Alle skulle ut samtidig og det gjennom den enste døren som fantes. Alle unntatt de to kvinnelige passasjerene kom seg ut, og ved hjelp av munn-til-munn-metoden fikk vi liv i en passasjer som lå og fløt i vannet. Vi hadde god hjelp av legen som var med i flyet. Der sto vi og hutret og frøs på den ene flyvingen, til en av oss oppdaget at det var to som manglet. En av flygerne dykket straks ned i kabinen, men kom like fort opp igjen uten å si et eneste ord. Vi skjønte hva som hadde hendt de to.
– I mellomtiden hadde folk på land sett hva som hadde skjedd. Uheldigvis – eller heldigvis – virket ikke motoren i flybåten, for en gangs skyld. Hadde båten kommet til havaristen, ville den utvilsomt blitt stormet i den panikkstemninga som var oppstått. En større lastebåt kom til og kastet ut livbelter. Helt til da hadde jeg befunnet meg på den delen av flyet som fløt. Med tanke på dragsuget hoppet alle, unntatt jeg av flyet. Mine svømmeferdigheter var så dårlige at jeg ikke våget å hoppe i sjøen, jeg var den siste som forlot flyet. Det siste jeg gjorde før flyet sank var å holde meg i flyhalen slik at hodet var over vannet. Med livbeltet kom også redningen. Nå er jeg berget, tenkte jeg. Det gikk ikke lenge før en mindre båt kom og tok meg opp. I mellomtiden hadde de også fått i gang flybåten. Medtatt som jeg var klarte jeg ikke å stå på beina etter å ha kommet om bord. Men etter en kort undersøkelse av legen, fikk jeg dra hjem til Kronstad. Gleden var ubeskrivelig da jeg kom inn døra hjemme. Det gikk syv år før neste tur, men i dag har jeg ingen betenkeligheter med å ta fly, selv om jeg minnes ulykken for 30 år siden når jeg befinner meg i en kabin.
Dette sa altså Henry Hammari i et intervju med Finnmark Dagblad, som stod på trykk 24.12.1967.
Henry fortsatte å kjøre drosje i mange år. Bilsalget var rasjonert og bilen var i etterkrigstiden langt fra allemannseie. Først i oktober 1960 ble bilsalget fritt. Da var Henry forberedt. Han startet med bilsalg i 1960, og i 1963 registrerte han firma Henry Hammari AS. Han drev butikken godt, og behandlet kundene etter begrepet «en fornøyd kunde er en god kunde».
Mannen ble ikke helt fornøyd med den bruktbilen han hadde kjøpt. – Kom bare tilbake med bilen hvis du ikke er fornøyd, så finner vi en annen bil, sa Henry. Datteren Ann-Beth, som overtok da han måtte gi seg, drev firmaet så og i farens ånd, før det senere var nye hender som tok rattet i det som var Altas eldste bilfirma, Henry Hammari AS.
