Følgebilen, og teamet rundt den, er viktig på en sykkeltur som vi nå er i ferd med å fullføre. Men det er ikke lett – verken for syklistene eller følgebilen til enhver tid å vite hvor den/de andre er!

Og når man er sliten, sulten og gjennomvåt på et sykkelsete, og ikke følgebilen er der den skulle ha vært bygger adrenalinet seg opp til store høyder. Vi har drikke og mat på lomma - men det trengs mye når man presser seg 150 km i motvind og dårlig vær!

Min første erfaring med følgebil var da Lasse Efskind og jeg skulle sykle Trondhjem - Oslo i 1982. Vi startet i 20 varme grader i tynne skjorter og endte i sludd på Hjerkinn - men følgebilen så vi aldri. Da vi stoppet på en drikkestasjon i ett minutt passerte den! Men denne gangen gikk det mye bedre.

Nikolai og Sunniva var er radarpar i følgebilen som hadde litt av en oppgave for å finne oss da vi smatt inn og ut av sykkelveiene i de store skogene på veien mot Paris. Men de fant oss de fleste gangene. Nikolai er stødig bak rattet med all sin erfaring på bilkjøring gjennom Europa, og Sunniva med solid erfaring og utdannelse iblant annet reiseliv.

Duoen klarte å planlegge godt, og kjøpe inn det vi trengte hele tiden og samtidig finne oss på de mest spektakulære plassene. En honnør til dem og den jobben de gjorde. Det gjør at vi snart er fremme i Paris. I går i 150 km på de verste veier i vind og regn - innimellom på avsidesliggende franske skoger, åker og landsbyer.

Asle T.