Formålet er å skrive historien om læstadianismens tilstedeværelse i Norge fra den kom på slutten av 1840-tallet og frem til vår tid, og hvordan den har påvirket samfunnet i Nord-Norge. Noen forskere har tidligere hevdet at læstadianismen kanskje har vært den viktigste kulturimpulsen i landsdelen – kanskje større enn arbeiderbevegelsen også.

– Det er et interessant utsagn. Om det stemmer vil jeg ikke gjøre meg til dommer over. Men at læstadianismen har hatt, og kanskje ennå har, påvirkningen på de menneskene vi møter som forteller om dette, later det liten tvil om. De er raske til å komme med sin egen fortelling fra sin oppvekst. Det kan eksempelvis være fra en av Kåfjordene, fra Vadsø, eller fra en annen bygd i Finnmark. Eller fra Ofoten-området.

Ordene tilhører Rolf Inge Larsen. Han jobber sammen med Roald E. Kristiansen og Bengt-Ove Andreassen med forskningsprosjektet. Mens Rolf Inge er historiker og tar seg av tiden fram til andre verdenskrig, jobber Bengt-Ove med tiden etter krigen. Roald E. Kristiansen er teolog og religionsviter og jobber med hele perioden som prosjektet omhandler.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Fine tilbakemeldinger

– I prosjektet er selvsagt Alta veldig spennende. Med innslag i Altaposten for et år siden ønsket vi kontakt med folk som hadde noe å berette om temaet. Da fikk vi mange fine tilbakemeldinger til vårt forskningsprosjekt, forteller Rolf Inge Larsen, som vi møtte i Tromsø tidligere i vinter.

På Universitet i Tromsø har det tidligere blitt jobbet mye med Lyngen- læstadianismen. Det kan forklares med at vi geografisk holder til rett ved siden av Lyngen, og at Lyngen- retningen har hatt forsamlingshus i Tromsø hele tiden. Det har også blitt forsket på «De førstefødte», eller Ofoten-retningen som den også kalles.

– Men Altaretningen har det ikke blitt skrevet mye om?
– Det er riktig. Altaretningen har på en måte glidd under radaren til dem som har jobbet med læstadianismen.

– Hva kan årsaken til dette være?
– Det kan ha å gjøre med at noen forskere er oppvokst i førstefødte- område og at Lyngen-retninga er nært oss i Tromsø. Eller at det er litt tilfeldig. Ingen av retningene har vært mere eller mindre åpen enn andre, og dem har tidlig glidd i ulike retninger.

Dagmar Sivertsen skrev på 1950-tallet det forrige store verket om læstadianismen. Da kom det frem at den kom til Norge gjennom tre innfallsporter: Til Ofoten kom den med en jente som hadde vært på konfirmasjonsskole i Jukkasjärvi, mens de to predikantene Per Anders Nuttil (Antin-Pieti) og Mattis Siikavuopio ble sendt til Lyngen av Lars Levi Læstadius. Det ble også sendt ut predikanter til Kautokeino og Alta på den samme turen fra Karesuando. Noen predikanter ble igjen i Kautokeino, mens andre dro til Alta og Kåfjord. Der også datteren til Læstadius var med.

– Læstadius var veldig bibelinstruert, og etter som det står i bibelen skal det alltid jobbes to og to i lag. På turene til Norge var det i tillegg også med en samisk- og en kvenskspråklig person. Det for å være sikker på at de kunne kommunisere med menneskene i de bygdene som ble besøkt.

Nora til Alta med kristendommen

Nora var datteren til Læstadius. Hun snakket veldig godt finsk selv om det ikke var hennes morsmål, og hun var en av de første om kom til Alta med den læstadianske lære.

– Altaområdet var kjent for Læstadius. Som vitenskapsmann hadde han vært med på en stor fransk ekspedisjon i Alta tidligere, og sommeren 1838 holdt han gudstjeneste og skriftemål i Kåfjord kirke på finsk for alle fremmedarbeiderne. Derfra fortsatte han til Hammerfest.

Invitasjon

– Verden er full av anekdoter, jeg kunne ha hoppet av her og fortalt en kjempeartig anekdote. Men kort fortalt misforstod Læstadius invitasjonen, og han gikk først til Piteå. Da han kom dit kom han over en avis og forsto at han hadde gått feil. Han skulle ikke til den svenske kysten, men til den norske. Læstadius snudde, og gikk til Hammerfest. På veien stoppet han i Alta og holdt gudstjenesten i Kåfjord.

– Hvorfor slo ikke læstadianismen gjennom i Hammerfest?
– Akkurat det er kjempeinteressant. På de første kartene som vi har over læstadianske grupperinger i Norge er Hammerfest avtegnet. Men på kart som er tegnet ti år senere er Hammerfest ikke med lengre. Så er det ganske stille i Hammerfest fram til 1920-tallet. Men da flytter det en markant predikant til Hammerfest. Hans navn var Ananias Brune (1853-1942). Etter hvert blir han en nestor i Altaretningen og den første redaktøren i Sions Blad.

– Forskningsarbeidet med boka er på langt nær ferdig ennå, og hvorfor læstadianismen døde ut i Hammerfest har man ennå ikke kommet til noen konklusjon på. Men også det vil bli belyst i boka, lover forsker Rolf Inge Larsen.

Kulturhistorie

– Grunnen til at man nå ønsker å komme ut med en bok om læstadianismen i Norge, er at dette er kulturhistorien til veldig mange i Nord-Norge. Samtidig er dette noe av det som har hatt mest påvirkning på Nord-Norge gjennom tidene. Det er det liten tvil om, og dette er noe av det som har hatt mest påvirkning på oss «nordlendinger» til at vi har blitt det vi faktisk er.

 – Veldig mange mennesker i landsdelen har meninger om læstadianismen i dag. Enten fordi dem er for – eller mot – det læstadianske tankegodset. Læstadianerne har vært veldig flink til å presentere sin tro på en måte som har gjort at folket enten har tenkt ja eller nei.

Viktig kulturarv

Kjell Kolbeinsen er styremedlem i Tromsø Forskningsstiftelse. Han har hovedfag i historie fra Universitet i Tromsø med særlig interesse for det som har skjedd i landsdelen. Han mente at det var viktig å finne ut, og dokumentere, hvordan læstadianismen påvirket utviklingen kulturelt og samfunnsmessig. Da også i det samiske og i det kvenske miljøet.

– Dette er en viktig del av kulturarven vår, og derfor er det viktig å få belyst dette skikkelig. Det er interessant å se, også hvordan dette har påvirket kulturarven i moderne tid, sier Kolbeinsen.

– Prosjektet har som sagt fått kontakt med ganske mange i Altaområdet. De har vært villige til å dele sine fortellinger om å være læstadianere. Læstadianismen er en dynamisk bevegelse som har levd i lang tid. Vi opplever at virksomheten i Alta og alle læstadianske menigheter er knyttet til predikanter og at det ofte er i familier at rekruttering skjer, sier Rolf Inge Larsen.

I boka vil vi ikke si noe om trosdelen, men vi kan fortelle hva de enkelte retningene mener og står for. Det er også en åpen sak. Når det gjelder det politiske så er det i Norge, i stor motsetning til Finland, flere parti som er representert blant læstadianerne.

– Når går boka i trykk?
– Jeg håper i november, men våren 2021 er nok kanskje mere realistisk.

Boka vil bli på 4-500 sider i et format noe mindre enn A4, og vil bli gitt ut på forlag. Målet og drømmen er at boka også skal komme ut på samisk, kvensk og engelsk i tillegg til norsk. Den norske er hovedutgaven, og det engelske språket er ønskelig fordi læstadianismen er kjempesvær i USA, sier Rolf Inge Larsen til Kronstadposten.

– Mens man i Norge ikke har vært fokusert på å drive misjon, har man fra Finland og USA hatt sterke misjonsønsker der man harsendt misjonærer ut på misjonsmarkedet og slik har også læstadianismen spredt seg til Sør-Amerika, Afrika og India.

– Hva forklarer du det med at man ikke har vært fokusert på misjon fra Norge?
– Det er en ting som har skjedd Norge, og den forsiktigheta i media vil jeg nok si at man kan spore mye tilbake til Kautokeino-oppstanden i 1852. Dette rett og slett fordi man følte seg så utrolig misforstått. De som slo ned Kautokeino-oppstanden var samisk og læstadianere fra Avzze. Kanskje ligger forklaringa nettopp her? Dette vil bli belyst nærmere i boka.

– Dagens læstadianisme i Alta, som vi har kommet over, viser en generøsitet og en åpenhet som har vært slående. Dette ut ifra at det karikerte bildet ofte er slik at læstadianerne kan være «litt streng», og litt «hit, men ikke lengre». Men det har ikke vi opplevd, og kanskje det har å gjøre med at vi møter de med en åpen holdning, avslutter Rolf Inge Larsen.