I morgen er påskeferien over. Barn og unge skal igjen tilbake til skoler og læringssted.
Praten vil gå og opplevelser skal deles.

Dyrtiden samfunnet reiser igjennom skiller voldsomt og det kan være fint om vi som voksne reflekterer litt om dette før våre håpefulle møtes i dagene etter høytiden.
Glede trenger ikke å være størrelsen på familiens økonomiske status eller distansene som er brukt for å definere det gode liv.

Et godt øyeblikk og en god ferie kan likeså godt være hjemme med sine egne. Mye av den psykiske helsen barn og unge delte med oss i dagene før påske handler om forventninger. Bilder om vellykkethet i sosiale medier, sosial status, kan hende uoppnåelige mål og presset om å fremstå som en likhet uten særskilt rabatt.

Følelsen av glede kan altså ha blitt vekslet inn i rene økonomiske spor.
«Hvor har du vært» og «hadde du noen fine dager» ser dessverre ut til å ha byttet plass.

Om vi som voksne lærer oss dette først, kan mange tapsfølelser forebygges.
Nær-tid, nærsamfunnsmestring, nærglede, nærmiljø og distansekutt er ett natur, miljø og klimapopulistisk megatonnspreparat. Men, som samfunnspolitikk klarer vi ikke å fremme dette. Det burde vi.

Trygge barn har behov for trygge voksne. Voksne som kan gå i front å avlære samfunnet om at lengden på feriereisene og antall penger som er brukt, er det samme som å fremstå som en hovedgevinst.

Þekkja