Tanker fra Lena Ronge: Om tagging i Alta og menneskemøter

1988-1

DC-9-41 var i trafikk på den tid Ronge besøkte Alta. Det første ble kjøpt i 1968, og etter hvert økte flåten av DC-9 i forskjellige utgaver til 66. Med dette tall var SAS en tid den største operatør av DC-9 utenfor USA. Ikke noe fly har SAS hatt så lenge som DC-9, i 34 år. Siste SAS-flighter med DC-9 i norsk og internasjonalt luftrom ble foretatt hhv. 6. og 7 januar 2002.  SE-DAS, som er avbildet i Alta, var her i pinsen 1986. Flyet er iført den nye dekor av 1983, hvitmalt med skråsilte flaggstriper. Det ble levert 18.4.1974, og ble 15.02.2002 solgt til USA for opphugging.


Da jeg begynte som flyvertinne for 27 år siden, hadde jeg aldri vært nord for Trondheim. Men jeg hadde reist verden rundt. Jeg var medlem av Nepalkomiteen og var opptatt av indianernes rettigheter. Men trodde våre egne samer var en utdødd kultur. Jeg ble satt grundig på plass. Min kunnskap om eget land og egen kultur ble en spennende reise. En reise i hvordan geografiske forskjeller i vårt lille, men langstrakte land, viste meg at det som var gjeldende på vestlandet, slett ikke gjaldt i Finnmark.

Noe var bare små observasjoner, som at bergensere gjerne vil sitte foran i flyet. Og at nordlendinger røkte langt mer enn sørlendinger. At de nord for Bodø, stort sett drakk te. Mens vestlendinger var en gjeng kaffedrikkere. Slike småting som for meg gjorde jobben mer spennende. Hver eneste dag ble et studie i menneskers særegenheter. Og da mest nordmenns.

Historien jeg skal fortelle er fra mitt første besøk i Alta. Tidene var annerledes. Det gikk ikke fly hver dag til Alta. Dette var i tilegg pinse og jeg skulle tilbringe en hel helg der oppe. Alene og ukjent. Men globetrotter som jeg var, bestemte jeg meg for «when in Alta…..osv». Det startet ikke så bra, da jeg spurte om veien til sentrum i resepsjonen. Hotellet lå selvfølgelig i byens midte. Men mitt åpenbare ønske om å gjøre som altaværinger flest gjorde en helg, gjorde at jeg allikevel ble møtt med en viss overbærenhet. Søring var jeg også. Og dermed per definisjon ikke helt «god».  

Etter oppskrift fra resepsjonen, satt jeg noen timer senere og spiste bløtkake med de lokale på hotellet i sentrums midte. Da hadde jeg vært på handletur på Rimi, vært innom byens møbelbutikk, drukket kaffe på kafeteriaen samme sted og så fulgt strømmen til lørdagsbløtkake. Slik seg hør og bør. Forskjellen fra storbyen jeg kom fra, der man helst latet som man ikke kjente igjen hverandre, selv etter at man selv betegnet seg som stamgjest på en av byens mange kaffeer, var at her ble jeg kjent igjen. Sågar invitert til å sette meg ved bordet til en familie på lørdagstur. På vei til gratis påfyll av kaffe, var jeg på hils med flere av dem jeg hadde møtt tidligere. Noen av dem kledd i samedrakt. Fra kulturen jeg trodde var utdødd.

Kvelden skulle tilbringes i pizzakjelleren på hotellet i byens midte. Jeg danset halve natten, drakk øl med begge henda og var vitne til et sjalusidrama med kniv involvert på vei opp på rommet. Jeg følte med som tatt ut av en film. 

Søndagen er dagen jeg vil fortelle om. Dagen da jeg fikk en naturopplevelse utenom det vanlige. Som jeg aldri har glemt. Bergkunstensom var funnet i strandkanten utenfor Alta ble satt på Unesco´s verdensarvliste i desember 1985. Et halvt år etter var jeg på vei dit på sykkel, lånt av en av mine nye venner fra gårsdagens lørdagsbløtkake. Jeg hadde ikke noen spesielle forventninger, men det var deilig med den friske luften etter nattens dans i pizzakjelleren. Det skulle vise seg å være noe skjellsettende jeg fikk oppleve den søndagen i pinsen 1986.

Uansett hvor i verden men reiser, ser man menneskets behov for å markere seg. Bli sett. I frykten  over å ikke bli sett eller være noen, fylles avisenes kommentarfelt med hån og hat. Og vegger med kjærlighetserklæringer eller samfunnsprotester. Eller hån og hat. Noen har noe å formidle om samfunnet rundt oss. Som provoserer eller bekrefter. Som er ubehagelig eller vakkert for øyet. Andre vil bare bli sett. For enhver pris.

Bergkunsten i Alta ble laget av jeger- og fangstfolk. Den viser en del av datidens trosforestillinger og ritualer. Noen av tegningene tror man er elementer fra myter eller historier. Men helleristningene forteller også om de naturlige omgivelsene og resursene gjennom utvalget av dyreliv som er avbildet. (rein, elg, bjørn, hund/ulv, rev, hare, gjess, ender, svane, skarv, kveite, laks, hval). Bare i området rundt museet finner du mange tusen av dem. Tegninger fra livet for 6000 år siden.

Jeg må ha sett helt gal ut der jeg sprang mellom svabergene og laget historier. Historier om mennesker som hadde hatt behov for å markere seg. For å bli sett. For ufattelig lenge siden. Jeg så for meg våre forfedre komme tilbake fra jakt- og fisketurer for så å tegne ned sine historier. Var historiene samfunnskritiske? Var de hate- eller kjærlighetsfulle? Tenkte de over hva fremtiden ville bringe? Eller var det de «enkle» tingene som opptok dem; om de fikk nok mat og om helsa holdt. Elsket de slik som vi gjør? Var de bekymret for barna sine slik vi er? De mange tusen tegningene i strandkanten ga mange svar, men hadde, akkurat som nåtidens uttrykksformer store rom for tolkninger.

Noe av det som gir livet mitt mening, er menneskemøter. Og her følte jeg at jeg kunne leke meg med menneskemøter fra historien. Jeg så for meg hvordan de hadde ledd av alle tolkningene mine.

Der jeg satte deres liv inn i mitt perspektiv av livet. En flyvertinne fra hovedstaden på 25 år.

Opplevelsen fra Alta den pinsehelgen for 27 år siden sitter i meg fremdeles. Både hjertevarmen fra folket der oppe som tok imot en uvitende ung søring og viste meg deres liv. Men også reisen i historien. Og menneskemøtene jeg hadde der.

Kommentarer

kommentarer

En tanke om “Tanker fra Lena Ronge: Om tagging i Alta og menneskemøter”

Det er stengt for kommentarer.