Ærlig talt.

I dag aksjonerte kystfiskerne for å vise motstand mot fiskeripolitikken som føres.
Nylig har vi sett samme måte å agere fra store deler av bonde Norge, samt fra de som driver tamreindrift.

Det får meg til å lure på følgende. Er de som driver med matproduksjon blitt for dyre for samfunnet? Bør man kunne effektivisere enda litt mer, slik at vi kan få gjort plass til enda flere planlegginger og kontrollfunksjoner.

Det kan nesten virke som samfunnet vårt syder over av byråkrati, konsulent og rådgiverstillinger.

Det brukes altså enorme summer på selvkontroll og internovervåkning.
Sånn sett kan jo forstå at primærnæringen ikke kan brukes til samfunnsbredde.
Suget etter enda flere skrivebords jobber formelig skriker etter mer.

Ærlig talt. Det bør finnes noen nokpunkter.

Det er etter mitt syn feil å ofre bonde Norge, tamreindriften og kystfiskeriene for å finansiere opp enda mer stilett, skjorte og slips.

Det er jo akkurat det som skjer. Det sitter altså folk og regner hjem sentraliserte samfunnsløsninger og veksler grådig inn distrikts Norge.

Den debatten kan ikke være feil å ta. Det er kun en helt ærlig betraktning uten å kaste en eneste sten. Tiden vi lever i har ikke råd til at transportårene som distrikts Norge ivaretar blir enda mer ødelagt.

Det trengs virkelig noen som er villige til å dra i tømmene.

Þekkja