Det virker som om intensjonen til dagens kvoteordning er å sikre rederne og norske- og utenlandske investorer trygghet for sine investeringer. Historien har vist at rederidrift og lykkejegere ikke er redningen for kystens framtid! Båter og fangstutstyr er bare redskaper for å høste ressursene! Det er et samspill mellom ressurser og befolkning som gjør det «liv laga» for kystbosetning! Det er kystbefolkningen, artenes bærekraft, kvalitet og skapning som skal ha fokus, når kvoter fordeles og størrelsen fastsettes!

Dersom kvotene blir gitt til registrerte fiskere langs kysten, og til de som vil bosette seg der, vil det gi livsgrunnlag for etablering av livskraftige kystsamfunn. Kvotene vil være en garanti for inntjening som mulighet for nødvendige lån og investeringer. 

De nye kvoteeierne kan slå seg sammen om å skaffe seg båter og relevant utstyr for kunne fange de artene som de har fått kvoter på. Kvoteeierne kan eie og drifter båtene i lag. Det vil gi rasjonell drift, funksjonelle båtstørrelser med god standard og sikkerhet og ordnede arbeidsforhold på linje med bøndenes samdriftsformer. 

For å kompensere for utgiftene dagens kvoteeiere har hatt for å skaffe seg kvoter, kan det innføres en kvoteavgift på avkastningen på de nye kvotene. 

Kvalitetssikring er et ufravikelig krav som skal sikre merkevarebygging og tillit i markedet. Tidligere dumpet trålflåten arter og biomasse som ikke passet inn i produksjonen til trålernes oppdragsgivere. Eksempelvis ble tonnevis med uer og kveite dumpet fordi kveita var fredet og fordi ueren ikke passet inn i mottakerbedriftens produksjonskjede. 

Det er blitt mye bedre, men framtidig fiskeripolitikk må stimulere til god utnyttelse av all biologis masse, gjennom tilbud om mottak, og prissetting på bi-produkter, og forskning på mulighetene til å utnytte disse. Mange tidligere kvoteeiere hadde skaffet seg så store kvoter at de prioriterte bort de minst lønnsomme delene av kvoteressursene. Artstørrelsen påvirket forholdet mellom rundfiskvekt og produktvekt, og da var det mulig for fiskerne å velge den fisken som ga størst produktvekt i forhold til kvotevekt/rundfiskvekt. Det var ikke mulig å kontrollere hva som ble dumpet. Det er fortsatt behov for endringer av holdningene til kvalitet og ressursutnyttelse. 

Flåtestruktur

For å imøtekomme havressurslovens intensjoner må ressursene høste på en miljøbevarende, selektiv, effektiv og drivstofføkonomisk forsvarlig måte. Det krever fornuft og oppfinnsomhet og at man benytter teknologi som bidrar til effektivitet. Båtstørrelsen skal ikke bestemmes av kvoter, men ut fra driftsøkonomi, sikkerhet, fiskernes komfort, og behovene for kjøl og frys for å sikre optimal kvalitet.

Dagens havgående fabrikkskip produserer topp kvalitet frysevare, men de benytter en ressurskrevende fangstmetode, og konkurrerer med verdens trålerflåte, og verdensmarkedet for frysevare bestemmer prisen. Bunntrål har i alle år ødelagt bunnstruktur og oppvekstmiljøet for artenes yngel, er er en lite selektiv fangstmetode.

Enmanns-sjarken tilfredsstiller ikke dagens krav til sikkerhet, arbeidsbelastning og bekvemmelighet. Politikerne må bruke forskningsbaserte lønnsomhetsberegninger for å vurdere om havgående, energislukende luksusfartøyer er en god samfunnsinvestering med hensyn til netto verdiskapning fra råvarene. Disse fartøyene bygges ofte i utlandet, mens tradisjonelle fartøyer i hovedsak bygges i Norge, og bidrar til aktivitet og arbeidsplasser på kysten.

Ferskvare og direkte eksport

Vår nærhet til fiskeressursene og mulighetene for flyfrakt, gir oss mulighet til å levere ferskvare til hele verdensmarkedet. Førsteklasses ferskvare er ettertraktet og godt betalt! Vi krangler om ilandbringelse og bearbeidelse, mens ferskvare gir mye høyere avkastning. Vårt hovedmål må være prissetting, fangstmetoder, logistikk og leveringsavtaler som legger til rette for størst mulig ferskvare-eksport. Ferskvare krever streng kvalitetskontroll og utvalgte råvarer. Lokalproduserte nisjeprodukter av alle slag, bør leveres direkte uten fordyrende mellomledd, til grossister i nærmarkedene i Norge, Sverge og Finland, England og andre Europeiske land. Gjennom faste og direkte leveringsavtaler, kan man bygge opp lokale verdiskapings bedrifter i lokalsamfunnene hvor fisken blir levert. I disse leveringsavtalene kan man legge inn alle former for sjømat- og fiskematprodukter.

Man blir målløs når man hører at det brukes energi på å fryse ned ferskvare, som deretter sendes til Kina for bearbeidelse, ny nedfrysing og retur til Europa! Med dagens teknologi, automatisering og maskin, gamle strømpriser og direkte markedstilgang, kan vi produsere hva vi vil i landet vårt.

Ressursbevaring

Det er gjort mye med tanke på utvikling av selektive fangstredskaper, begrensninger og krav til størrelsen på artene som høstes.

Sel og hval spiser av samme matfat som oss, så man må vurder behov for beskatning av disse artene som høster av våre felles ressurser.

Bjørn Sturla Odden